Forfedre og stamfedre i Kvænangen

Av Ole Kristian Jørgensen 2005

Sirkastakka

Sirkastakka, husmannsplass til Nimenaiko

Forord

Våre fedre i Kvænangen stammer hovedsakelig fra kvener som innvandret på 1800-tallet, men en gren er samisk. I et forsøk på å samle trådene vil jeg nøste litt opp i forhistorien og skrive litt om livet i Kvænangen og hvordan befolkningen ble påvirket av presset utenfra.

Jeg har fått mye hjelp og støtte og fotografier fra flere i familien, men hvis noen skal trekkes fram må det bli Jan Egil Jakobsen i Tromsdalen, som har skaffet til veie hele slektsoversikten til Petter Seppola, og mye viktig data for den øvrige familien. Fotoet på framsiden, og flere andre bilder har jeg fått fra Ranveig Eriksen i Alta. Else og Laila har og bidratt med bilder. En ekstra takk til Jim, som har vært til stor hjelp, og kommet med mye stoff. Takk til dere alle.

Mye av informasjonen er hentet fra boken om ”Fjordfolket i Kvænangen” av Ivar Bjørkelund. Jeg har også plukket noe fra andre kilder. Se liste til slutt.

Kvænangen

Navnet Kvænangen, skal nordmenn ha brukt om fjorden i mer enn 1000 år. Navnet ble også brukt av vikingene, antakelig for å minne dem om at i denne fjorden kunne man treffe på kvener, som visst nok ikke var de enkleste å ta opp kampen med. Samer kunne dessuten ganne, en evne til å føre folk ut i ulykke, noe selv vikingene hadde respekt for. Det kan vel hende at de blandet sammen kvener og samer, og at også kvenene ble tillagt denne edle kunst.

Det eldste samiske navnet på fjorden er ”Nàvuonna”. Svenskene kalte den for Nauone fierd og Nauono fiordh. En av de viktigste inntektskildene til de nordnorske vikinghøvdingene, som stort sett levde av handel, jordbruk og plyndring, var finneferden, en kombinasjon av handel og herjingstokter. Vikinghøvdingen Ottars sin beretning i 890 til kong Alfred i England inneholder noen linjer om kvener:

”Somme tider herjer kvænene på nordmennene over fjellet, men somme tider
nordmennene på dem. Det er meget store ferskvann mellom fjellene og kvænene
bærer sine skip over land opp i de vannene og derfra herjer de nordmennene. De har meget små skip og de er meget lette.”

På den tiden var det neppe noen nordmenn å plyndre i Kvænangen, men en kan anta at den samiske befolkningen ikke var mindre attraktiv. De hadde jo pelsverk og skinn, for ikke å snakke om tørrfisk. Hvem Ottars ”kvæner” var er noe usikkert, men det er sannsynlig at de var en finsk folkegruppe som også ble kalt kainulaiset og var bosatt i de nordøstlige deler av Bottenviken.

Det eldste samiske navnet på fjorden er ”Nàvuonna”. Svenskene kalte den for Nauone fierd og Nauono fiordh. En av de viktigste inntektskildene til de nordnorske vikinghøvdingene, som stort sett levde av handel, jordbruk og plyndring, var finneferden, en kombinasjon av handel og herjingstokter. Vikinghøvdingen Ottars sin beretning i 890 til kong Alfred i England inneholder noen linjer om kvener:

”Somme tider herjer kvænene på nordmennene over fjellet, men somme tider
nordmennene på dem. Det er meget store ferskvann mellom fjellene og kvænene
bærer sine skip over land opp i de vannene og derfra herjer de nordmennene. De har meget små skip og de er meget lette.”

På den tiden var det neppe noen nordmenn å plyndre i Kvænangen, men en kan anta at den samiske befolkningen ikke var mindre attraktiv. De hadde jo pelsverk og skinn, for ikke å snakke om tørrfisk. Hvem Ottars ”kvæner” var er noe usikkert, men det er sannsynlig at de var en finsk folkegruppe som også ble kalt kainulaiset og var bosatt i de nordøstlige deler av Bottenviken. Forskerne anser det imidlertid som sikkert at kvænene var forløperne til birkarlene, en folkegruppe som utpå 13- og 1400-tallet styrte handelen på Nordkalotten. Birkarlene hadde en handelsorganisasjon som på mange måter kan sammenlignes med Hanseatene i Bergen, men i stedet for fisk var det pelsverk som var deres spesialitet. Birkarlene drev også inn skatt av samene, på samme måte som deres norske konkurrenter i vest. Birkarlene var organisert i store handelskompanier som hadde kontroll over hver sin ”lappmark”. Kvænangen var en del av Torne Lappmark, som strakk seg fra Tysfjord i sørvest til Varanger i øst. Det medførte at samene på 14-1500 tallet både betalte finneskatt til danske oppkrevere, mest i form av tørrfisk til Bergen, men de betalte også skatt til birkarlene, samtidig som de handlet med dem. Også Norgorodrikets (Rusland) utsendinger som gjestet fjorden, krevde opp skatt og plyndret.

I ”Svensk Uppslagsbok” sies det at ”siden 1500-tallet kalles de norske finner for kvener.” Betegnelsen er altså tatt opp igjen uten at folkene som dette angikk opprinnelig har vært kvener.

Ordet kven mener man er det samme som det gammelnorske kvein og det tornedalsfinske ordet kaino: Et lavt, gressbevokst slettreland. Kaino var det gamle navnet på den nordsvenske byen Kalix.

Kvenene bodde rundt Bottenviken og langs Tornedalen. Området ble i 1809 delt mellom Sverge og Finnland. Kvenene vandret både vestover mot Sør- Troms og nordre del av Nordland og nordover og østover til Nord-Troms og Finnmark

De første navngitte ”kvener” vi hører om er handelskarene Oluf Andersen, Oluf Person og Mons fra Juoksengi, som en februardag i 1553 kom kjørende med sine reinsdyr langs elvefaret ned til Badderen. Årsaken til at historikerne har funnet fram til disse,er at de med seg i pulken hadde instruks fra svenskekongen Gustav Vasa som krevde at ”Væstersjøfinnene”, dvs. den samiske befolkningen fra Tysfjord til Varanger, skulle betale skatt til Sverges konge.

Samene krevde imidlertid skatt fra de nordmenn som slo seg til i området, og dette varte helt til Christian 4. satte foten ned i 1608. Danmark – Norge gikk imidlertid til krig mot Sverige i 1611, en krig som varte i 2 år, (Kalmarkrigen) og som danskekongen vant. Etter 1613 var Kvænangens og Finnmarks befolkning å regne som undersåtter av det dansk-norske rike.

Hvem kom først?

Det siste isdekket som lå over Europa begynte å smelte for ca 20.000 år siden, og avslutningen skjedde for knapt 10.000 år siden. Men lenge før isen smeltet var store deler av landet, særlig i kystområdene, isfrie. Menneskene holdt seg ved isbreenes kant fordi svære villreinsflokker beitet ved brekanten. I sjøen var det et fantastisk dyreliv, med hval, hvalross, sel, fisk og sjøfugl. Deres livsform var halvnomadisk med flytting etter skiftende årstid og mellom bestemte steder. Veiding, det vil si jakt, fiske og fangst, ga det nødvendige utkomme. Noen hevder at innvandringen først skjedde langs norskekysten fra sør, mens andre er tilhengere av teorien om at de første menneskene som slo seg ned i Nord- Troms og Finnmark kom fra Bottenviken. Arkeologiske funn og utgravninger i Finnmark (Komsa-kulturen) viser at det har bodd folk i dette området minst like lenge som i resten av landet. Nyere utgravninger i Nord-Sibir viser at det har bodd folk der i over 30.000 år. Det er etterkommere av disse menneskene som i sin tid befolket det amerikanske kontinent, og de kan også ha dratt vestover, noe som kan bety at de første innflytterne kom fra øst og ikke fra sør eller vest som man hittil har trodd. Men de første som kom var såkalte sankere.

Det eldste tids skrift som omtaler samene (finnene) er forfattet av Tacitus i tiden mellom ca. 58 og 117 etter Kristus. Han omtaler et primitivt folk i Germania som han kaller finni, et vilt og fattig folkeferd, og heller ikke hadde ordentlige boliger. De levde av gress, brukte skinn til klær og lå på jorden. Det eneste de hadde til å oppholde livet var piler, laget av bein. På jakt gikk både menn og kvinner, begge kjønn gikk sammen og hver forlangte sin del av byttet. Han fortalte videre at samene (finni) gikk på snøen på trefjøler og at de sto nedover i vil fart.

Samene

I ”Historisk Verdensatlas” blir de første innflytterne nordområdene benevnt som jegere og sankere. Det er en fellesbetegnelse for den skandinaviske, finsk-ugriske og sibirske urbefolkningen. Den skandinaviske delen av befolkningen blir etter hvert kalt for finner eller samer.

Arkeologene mener at begrepene samisk eller ”lappisk,” bare kan brukes på denne førhistoriske kulturen fra begynnelsen av den såkalte Kjelmøy- kulturen. Det er denne som representerer begynnelsen av den samiske jernalder, selv om det ikke var noen markant overgang mellom denne kulturen og steinalderens siste stadier. I innlandet begynte den tidligere metallalder omkring 1600 f. kr som en forlengelse av bronsealderen i øst. Den samiske jernalder som fulgte, opp til begynnelsen av 1500-tallet, representerte en sammenhengende og ensartet kultur over hele Sameland, som også omfattet Kolahalvøya.

Man tror at denne kulturen ble brakt til området av et folk som talte et finsk-ugrisk språk. Denne befolkningsgruppe ble så stor at den dominerte befolkningen i området, som etter hvert overtok deres språk, og de utviklet seg til en samisktalende befolkning. Det er en klar forbindelse mellom østersjøfinsk og samisk. De har altså et felles opphav, et urfinsk språk som ble snakket i området for noen tusen år siden. Opprinnelsen til samekulturen mener man finnes et eller annet sted i Uralfjellene, hvor den tidlige metallalderen begynte med bruken av kobber ca. 200 f.Kr.

Fram til slutten av 1200-tallet eller begynnelsen av 1300-tallet var Finnmark og Nord-Troms et ensidig samiskdominert bruks- og bosetningsområde. Men fra da av fikk vi en begynnende, varig norsk fiskeribosetning ytterst på Finnmarkskysten.

Simalango, samisk offersted på vestsiden av Vassnes ved Jøkelfjorden.

Simalango, samisk offersted på vestsiden av Vassnes ved Jøkelfjorden.

Det hanseatiske handelssystemet gjorde da norsk bosetning mulig nord for den såkalte ”korngrensa”, om trent ved Malangen. Hanseatene byttet korn mot tørrfisk. Derved ble det gunstig å bo på Finnmarkskysten, nær fiskefeltene. Dette innebar likevel ikke at Finmark og Nord-Troms ble ensidig underlagt den norske konge eller staten. Den norske koloniseringen og utvidelsen av statsmakten nordover kom i konflikt med Novgorodrikets (Ruslands) interesser. På 1200-tallet førte dette til at fyrsten av Novgorod beordret karelerne og russerne til å plyndre fiskevær sørover til Malangen. To ganger i begynnelsen av 1320-tallet ble nordnorske kystområder angrepet av regulære flåtestyrker. Til tross for en fredsavtale i 1326, fortsatte de gjensidige plyndrings- og krigstoktene i om lag 150 år. Heller ikke fjordene gikk fri, og det er mange sagn og fortellinger om plyndring av samene i Kvænangen.

Fra ”Kjordfolket i Kvænangen”

Fra ”Kjordfolket i Kvænangen”

”Sjøfinnene” og ”Lappene” representerer to ulike tilpasninger innenfor et og samme folk. Sjøfinnene bodde fast ved sjøkanten året rundt og levde av de resurser som fjorden ga til lands og til vanns. Dessuten handlet de med bergensjaktene som bl.a. leverte mel og salt i bytte med tørrfisk.

Det var som sagt bergenshandelen som gjorde det mulig for de første nordmenn å slå seg ned ute på kysten. Nord for Malangen var det ikke mulig å dyrke korn, og alle, utenom samene, var avhengig av dette.

I første halvdel av 1700-tallet kom også den såkalte pomorhandelen inn. Russerne bytter bl.a. mel og salt mot rå fisk. De kunne altså kjøpe fisk i ”makketiden” fordi de saltet fisken. Saltet var en kostbar artikkel på den tiden, men russerne produserte det forholdsvis billig i Kvitsjøområdet, særlig på Solovetsky- øyene. I tillegg til at monopolhandelen på Bergen ble brutt da pomorhandelen kom i stand kunne fiskerne fiske hele året. Fiske om sommeren var langt å foretrekke framfor vinterfiske, da det ofte var storm og kulde. Kampen for tilværelsen ble betraktelig lettere da de kunne handle med de såkalte pomorene. Handelen med russerne varte til helt rundt 1920, da Sovjetunionen satte en stopper for den.

Siida- samfunnet

Bosetningen i Kvænangen før 1600-tallet var avgrenset til tre hovedområder. Disse områdene kalles” byer” av svenske skatteoppkrevere, og tilsvarer det samiske ordet siida. Siida var et avgrenset område som hadde indre selvstyre, og som selv valgte sine ledere etter et urgammelt system. Man kan sammenligne siidaene med organiseringen til urbefolkninger i andre verdensdeler. De samiske navnene på de tre nevnte siida`en er ikke kjent, men svenskene brukte Spildra by, Strømmen by og Burfjord.

Fra ”Fjordfolket i Kvænangen”

Fra ”Fjordfolket i Kvænangen”

Spildra by omfattet øya Spildra og hele Jøkelfjorden. Denne fjorden omtaltes ofte som Spilderfjorden. Denne siida`en var den minste av de tre.

Strømmen by hadde den største bosetningen. Mellom 1555 og 1577 kaltes dette området også for Skorpen by fordi øya Skorpa er med i denne siida`en.

Burfjord kan være den yngste av de tre bosetningsområdene fordi den bare er omtalt i skattelistene etter 1577. Kviteberg og Alteidet ble regnet med til Burfjorden. Vi skal senere se at en av våre forfedre kom fra sistnevnte siida`en, selv om samfunnet var organisert annerledes på hans tid. Kvænangsbotten, innenfor Årøya, var ikke med i noen siida-organisasjon. Det gjorde det vel enklere for andre enn samer å slå seg ned her, men det var innføringen av det dansk-norske skattesystemet, hvor alle finnerydningene ble skyldsatt rundt midten av 1700-tallet, som rev bort grunnlaget for samenes rettigheter til jorda i Kvænangen. Den danske konge hadde nemlig avgjort, i henhold til den jyske lov av 1240, at kronen eide det som ingen andre eide. Samene kunne ikke legge fram papirer på at de eide noe som helst. Deres siidaer ble skylsatt, og de måtte betale for områdene til staten. At de hadde bodd der i flere tusen år fikk ingen betydning. I ettertid kan man si at det er tvilsom jus at nasjonalstaten kan påberope seg eiendomsretten til land og vann, selv om området ligger innenfor nasjonalstatens grenser.

Siida- organisasjonen er meget gammel blant samene, og selv i dag brukes den innen reindriften. Samene organiserte sitt daglige liv, og omgangen med andre, gjennom siida`en. Siida`en var en samarbeidsorganisasjon som gjorde det mulig for flere husstander å samarbeide om mange forskjellige typer arbeidsoppgaver, og de gjorde en dugnadsinnsats for hverandre når det var behov for det. Selv om samene ikke hadde noen nasjonalstat betyr det ikke at de levde uten noen forn for organisert myndighet, og folk var langt fra rettslause seg i mellom.

De finske innvandrerne, kvenene

Opp gjennom århundrene har både finner, russere, samer og svensker slått seg ned i Norge. Tidligere var det ingen kontroll med innvandringen, dessuten var grensene uklare. På slutten av 1700-tallet forsvant, som nevnt tidligere, samenes gamle rettigheter til jorda. Samene hadde hatt kollektiv bruksrett til jorda og frihet fra å betale bygselsavgift og landskyld, likevel måtte de etter 1755 betale skatter og avgifter på linje med kvener og andre. All jorda ble i prinsippet tilgjengelig for alle, uansett etnisk tilhørlighet, men de måtte betale staten for den jorden de ville ha. Det er dette som gjorde det mulig for bl.a. kvenske innvandrere å slå seg ned på steder som i Kvænangsbotten. Ved begynnelsen av 1800-tallet var det bosatt kvener på tre steder i bunnen av fjorden. I Lillestrømmen- eller Virranmukka, som de sa på finsk, bodde Jon Thomassen, som var tredjegenerasjon kven på småbruket. På Nimenaiko bodde Henrik Johannesen, sønn av den første bureiseren Johannes, og i Nordbotten – Vuononperæ – bodde Marit, søster av brukeren på Nimenaiko. Hun hadde giftet seg med Johannes Olsen Koller, en kven som var innvandret fra Pajalla i 1787. Bortsett fra at Henrik på Nimenaiko delte jorda mellom de to sønnene Johannes og Mathis, skulle det gå flere tiår før den kvenske bosetningen ekspanderte for alvor.

Maleri av kven fra ca. 1850 av JF. Cambell

Maleri av kven fra ca. 1850 av JF. Cambell

Den første kvenske innvandringen til Nord-Norge skjedde før landegrensene i nord ble fastlagt i 1751 og fra 1826. Allerede på begynnelsen av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet var det en viss innvandting. Etter 1850 hadde man en ny vandring nord- og østover, til Nord-Troms og Finnmark

Den kvenske innvandringen gjennom 1800-tallet artet seg som en bølgelignende bevegelse med første topp omkring 1850, neste omkring 1870 og den siste litt før 1890. I henhold til ”De norske fiskeriers historie”, hadde loddetorskfiske en tilsvarende syklus på 1800- tallet. Det kan se ut som at muligheten til arbeid på fiskebåter og med tilvirkning av fisken, lokket kvenene til landsdelen. I følge folketellingen for 1845 var det omtrent 1000 kvener i Troms fylke, de fleste bodde i Nord-Troms. I 1875 hadde antall kvener økt til 3500, og det tilsvarte omtrent 8 prosent av befolkningen i området.

Etter 1860-årene var det mange kvener som så på flyttingen til Norge som første etappe på en reise til Amerika, og et par tusen kvener flyttet fra Norge til Amerika, også noen av våre slektninger. Faktisk var det slik at utvandringen fra Finnland til Amerika tok til over ishavshavnene i nord.

Senere kom de såkalte fornorskningsprosessene, og det ble atskillig vanskeligere å stå fram som kven. Fra rundt midten av 1800- tallet kom det mange utfall mot den kvenske innvandringen, men det hele toppet seg da en Morgenblad- journalist med navn Arthur Ratche skrev en bok i 1934 om ”Finske fare for Finnmark”. Boken fikk en kolossal virkning, og den slo voldsomt inn i små bygdesamfunn, og fornorskningsprosessen rammet de små samfunnene veldig hardt. Kvenene var det tause folket, og de holdt seg i ro for å slippe bråk og spetakkel. De sendte pliktoppfyllende sine barn til skolene hvor all undervisning foregikk på norsk. Ungene hadde ofte store problemer med å henge med, karakterene ble dårlige og barna ble ofte stemplet som undermåls.

Det kvenske språket ligner det riksfinske, men kvenene har beholdt mange eldre former på samme måte som karelerne, esterne og andre finsk-ugriske folkegrupper. Kvener kan og kommunisere med etniske grupper i den russiske republikken Karelen.

Kvenene ble i 2005 anerkjent som en nasjonal etnisk minoritetsgruppe etter at regjeringen ratifiserte en europeisk konvensjon. Kvensk ble i april 2005 anerkjent som egent språk.

Anerkjenningen av kvenene skjedde i det stille, som det meste av kvensk aktivitet i Nord-Norge, men det kan ha reddet en døende kultur.

Gruvedrifta i Kjækan trakk kvener til Kvænangen

I 1834 ble det i juni holdt tingforhør på Skjervøy (Både Kvænangen og Nordreisa tilhørte på den tiden Skjervøy kirkesokn) i anledning av den i ”Districtet skeede Oversvømmelse af Qvæner”. 14 kvener var innkalt til forhør, og de forklarte at det var ”Mangel paa Arbeide og Underholdning i deres Hjembygd” som var årsaken til at de hadde dratt vestover fjellet fra Karungi Forsamling i russisk Finland for å finne lykken i Ruija– havlandet. De var ikke de eneste. Ut på 1830-tallet kom stadig flere kvener på arbeidsvandring til fjordene i Nord-Troms og Vest-Finnmark. Det var ikke bare på den russiske del av Finland det var uår og hungersnød. De kom folk fra området ved Torneelven, Jukkasjervi, Karesuando, Øverkalix, Rånenå og Eidfors samt mange andre distrikt. I Finnland hadde man skjøvet korngrensen langt mot nord. Når høstfrosten kom tidlig ble mesteparten av kornavlingen ødelagt, og hungersnøden var kommet uhyggelig nær.

Et tiltakende vårtorskefiske langs Norskekysten ga både penger og mat, men senere fikk også gruvedrifta stor betydning. I 1827 ble satt i gang gruvedrift i Kåfjord i Alta og i 1840 ved Kjækan i Kvænangen.

”The Quenangen Mining Association” ved Kjækan førte til at stedet ble sentrum i fjorden, og befolkningen ble tidoblet på 60 år (1801-1865) fra rundt 50 til 550 personer. Malmen fra Kjækan var rik, til dels rikere enn i Kåfjord, men det var langt mindre mengder, og den lå svært ujevnt i fjellet. Drifts- og transportforholdene var og vanskelige. Det startet med Edvards gruve, som lå ca tre kilometer fra Kjækan. Sener startet de opp i en ny gruve ved Badderelva som hette” Cedars Grube” den lå ca 10 km fra Kjækan, inne på Kvænangsfjellet. Å drive gruvedrift på snaufjellet med datidens utstyr var en risikabel affære. Ras – og eksplosjonsulykker gjorde sine innhogg. Alt foregikk med handmakt i osen fra talgelykter. Barnearbeid var helt vanlig, og kvinner og barn knuste malmen med hammer før den ble fraktet til smelteverket i Kåfjorden i Alta. Å bo i datidens anleggs- leirer må ha vært en tvilsom opplevelse, særlig for barna og for kvinnene.

Ettersom arbeiderne ikke kunne komme ned til bygds etter endt arbeidsdag, bygde selskapet boliger inne på fjellet. Det ble innført 5-dagers arbeidsuke. Vi vet ingen ting om hvordan disse leirene så ut, men vi kan gå ut fra at leirene ikke ville blitt godkjent etter dagens arbeidsmiljølover. Arbeiderne og deres familier bodde ellers i hus som selskapet hadde bygd i Kjækan. Noen av familiene hadde små åkerlapper som holdt liv i noen husdyr.

Malmen ble fraktet ned til Kjækan, men en tid kjørte de den med hest og slede vinterstid fra Kjækan til Alta. Mellom Cedars Grube og Kåfjord var det en god dagsmarsj, og både hester og kjørekarer fikk en beinhard jobb i mørke, kulde og i uvær. Men da noen kvener frøs i hjel ved Stuevannet en natt i februar 1853 ble det slutt på denne transporten. I 1887 var det helt slutt på gruvedriften i Kjækan, og med det en ekspangsiv periode i Kvænangen.

Gruvedriften hadde imidlertid ikke æren for hele befolkningstilveksten i Kvænangen, noe skyltes også naturlig tilvekst. Jordreformen fra 1760 med overgang fra ensidig samisk bruksrett til allmenn norsk privatrett skapte nye tider for bureisere. Mange av de som var kommet til Kvænangen og som arbeidere i Kjækan kobberverk så muligheten i den nye rettspraksis som var etablert. Det var særlig i bunnen av Kvænangsbotten at det var store arealer uten større bosetning, som kunne bygsles og skylsettes. Mange kvenske gruvearbeidere så nok livet i fjordbunnen som langt mer attraktivt enn å ødelegge helsa i fuktige, støvete, kalde og farlige gruveganger. Så lenge det var brukbar jord å finne kunne enhver innflytter bygsle seg et bruk eller kjøpe seg en eiendom etter at jorda ble lagt ut for salg etter 1852. Kvenene ble godt mottatt i sitt nye hjemland. Nordmennene lærte dem snart å kjenne som arbeidsomme og sparsomme folk.

Dessuten gikk det nedover med gruvedriften. Både i Alta og i Kjækan var det helt slutt i 1878. I 1902 begynte ny gruvedrift ved Badderen, og det ble bygd en ny utskipningskai der.

Amtmann Collet i Finnmark skrev i 1754:

”De i Torneå lappmark fødte kvener er et nyttig folk. Mennene er vandt med å bruke jorden, bygge tømmerhus, arbeide elvebåter og snekre, tilvirke sko, støvler og pjæser. Kvinnene kan arbeide på jorden sammen med mennene, de kan skjære åker, berge høy, spinne og veve, strikke og sy. De forsøker aldri å oppnå fordeler på den norske folks bekostning.”

Gamle skrifter viser også at kvenene her i landet ble behandlet med stor imøtekommenhet, men det var før fornorskningsprosessene kom i gang.

Sirkastakka

Utsikt fra Sirkastakka, foto: Ranveig Eriksen

Utsikt fra Sirkastakka, foto: Ranveig Eriksen

De første av våre forfedre som i 1837 kom til Sirkastakka, var ekteparet Anna Brita Pehrsdatter Bjørnefot født 1818 (1816) i Turtola (Svartstein) Sverge, som i 1836 ble gift med Salamon Hansen Hanno, født 1805 i Pello sogn i Sverge. De giftet seg i Talvik kirke i Alta i 1836, og det første barnet, Anne Grethe ble født samme år.

Også neste barn, Marie Helene f. 1839 kom til i Alta.

I bygdeboken for Kvænangen står det at de overtok husmannsplassen Sirkastakka i 1837. Det kan vel hende at Salomon inngikk avtale på det tidspunktet, og at han bygde hus og tilrettela stedet før konen og ungene kom.

Sirkastakka, eller Nesodden på norsk, ligger på et butt nes som går fram mot fjorden mellom Kvænangselva og Njemenjaikoelva. Odden utgjør et lite framspring på dette neset, men det er ingen markert spiss. Navnet Sirkastakka, eller Nesodden, kan imidlertid forsvares, men det er usikkerhet om oversettelsen til norsk er riktig. Universitetet i Tromsø opererer med skrivemåten ”Sirgastat eller Cirgastat” som skal bety sprut eller sprøyt.

Den første bebyggelsen på Sirkastakka kan ha sett slik ut.

Den første bebyggelsen på Sirkastakka kan ha sett slik ut.

Selve plassen har den dag i dag ikke bilvei helt fram, men det er framkommelig med bil nesten helt fram over Njemenjaiko – sletten. Tidligere var det fremkommelig med hest og vogn til begge sider av neset, og denne vei var den ensete vei mellom Nordbotten, Myrdal, Bjørkenes og Njemenjaiko. Med høyvann var veien stengt med elveløpet, men den kunne vanligvis forseres med hest og kjerre. Lenge gikk det en personheis, eller ”kipe” over elva, som folk kunne ta seg over på. Det var spent en wire tvers over elva, og på den var det en stolanordning med hjul. Et tau med blokker på begge sider var festet til kipa, og en person av gangen kunne forsere elven uten hjelp. Postmannen brukte denne veien, og han stoppet alltid på Sirkastakka hvor han fikk kaffe av Ragnhild. Ellers brukte folk båt til og fra, fordi det gikk raskere og varer kom lettere fram.

Under krigen bygde tyskerne ved hjelp av fanger og ”frivillige” riksveien og broa over Kvænangselva et stykke opp fra sjøen. Nå er veien over Sirkastakka tilgrodd, men fortsatt fremkommelig.

Innmarken går i et vakkert lite dalføre mot sørvest, men vi må regne med at på Anna Brita og Salamons tid var det en god del furuskog her. Tilgangen til skog og brenneved var god, og det var god tilgang på vann. Plasseringen på odden ga god tilgang på fisk, både sommer som vinter. Om vinteren fisket de på sjøisen, og det var mye agnskjell på de grunne partier i fjorden. Utenom innmarken var det for det meste statseid jord hvor dyrene kunne beite, og det var mye vilt i dalen. På Salomons tid var det også villrein i området. I elvene på begge sider av neset gikk det laks og ørret, og det var mange typer skogsfugl oppetter Kvænangsdalen. Kvenene kunne også kunsten med å brenne tjæremil, en måte å få ut tjære fra furuveden på. Det siste ga en god ekstrainntekt sammen med never, som de solgte til taktekking m.m. Salg av tømmer ga og bra fortjeneste.

Det første huset på Sirkastakka var uten tvil en gamme, men folkene fra Tornedalen var skogsfolk som både kunne lage sleder, tømmerdoninger og båter. De hadde også kunnskap om jordbruk, og de kunne bygge hus av tømmer.

Typisk kvengård fra 1800-tallet  Foto: Nord-Troms Museum

Typisk kvengård fra 1800-tallet Foto: Nord-Troms Museum

Kvenegårdene var bygd av rundtømmer som ofte var økset flat på yttersiden, og novene var som regel innkledd slik at de ikke trekte vann. Det kan hende at det var det huset som Salamon bygde som sto på Sirkastakka, og som ble brent på slutten av krigen, men dette kan vi ikke si med sikkerhet. Et tømmerhus uten utvendig kledning hadde som regel en levetid på rundt hundre år i kystklimaet.

Furuskogen sto tett i Kvænangsbotten på den tiden, og det meste av skogen var eid av staten, så tilgangen på tømmer var nærmest ubegrenset. Hvordan Anna Brita og Salamon skaffet seg husdyr og annet nødvendig utstyr vet vi ikke. Det kan hende at Salamon hadde spart opp noen penger slik at de kunne kjøpe det mest nødvendige. Han var jo 13 år eldre enn sin kone, og ungkarer sparte ofte slik at de kunne starte familie. Han hadde kanskje arbeid i Norge før han traff Anna Brita. Salamon var 31 år og Anna Brita var bare 18 år da de giftet seg i 1836. Ubemidlede kvener måtte jobbe i gruvene eller reise på fiske eller fangst før de kunne etablere seg som leilendinger eller gårdbrukere. Vi vet ikke om Salamon drev fiske eller arbeidet i gruva ved siden av småbruket. De fleste innvandrerne gjorde det.

Hvordan nybrottstiden på Sirkastakka var, vet vi ikke, men man kan få en pekepinn hvis man leser Knut Hamsunds bok Markens grøde, som kom ut i 1912. Hamsund beskriver arbeidet på en nyrydning ganske detaljert, og forskjellen på Sellanrå og Sirkastakka var vel ikke altfor stor, bortsett fra at Sirkastakka lå ved sjøen, og transporten til og fra var enklere. Dessuten hadde Salamon med en kvinne som kunne ta et tak, noe Isak Sellanrå savnet felt de første årene.

Anna Brita og Salamon fikk åtte barn. I data fra universitetet i Tromsø heter det at alle disse snakket kvensk, lappisk og norsk.

Anne Grethe f. 1836, d. 1915, emigrerte til USA. Hun ble gift med en med navn Galander og de fikk mange etterkommere. Anne Grethe kom, etter det vi vet, aldri tilbake til Norge, og hun døde der borte i 1915.

Marie Helene f. 1839 hun flyttet til Alta. Kanskje ble hun gift med en kven som arbeidet i kobbergruven der. Kanskje arbeidet hun selv i gruvene, med å knuse malm eller annet.

Johannes – (Bikko-Salko) var født i 1840, d. 1889. Han giftet seg i 1861 med Ellen Marie Nilsdatter f. 1832 De flyttet til Lillestrømmen og fikk 5 barn. Bikko-Salko døde i 1889 og ble bare 49 år.

Neste barn i rekken var Peter Abraham. Han var født i 1843 og døde i 1927. Også han emigrerte til USA og bodde i Annandale, Minesota. Hvem han giftet seg med vet vi ikke, men de fikk to barn, Hanna Emilie og Ida Gustava.

Den fjerde i rekken av barn var Maria (Salkon- Marja) Hun var født i 1846. Hun ble gift med samen Erik Henriksen (Ravna-Erki) som var født i Burfjord i 1846. Vi skal komme tilbake til disse to fordi de er våre stamfedre.

Salomon (Salko) kom til i 1853 og ble gift med Anne Hendriksdatter (Toppalan- Anne) født 1864 i Toppelbukta. Salko og Anne ble husmenn under Jakob Johannesen som var oppsitter på venstre del av Nimenaiko. Salko og Anne hadde ikke barn.

Den siste i rekken er Brita Stina som var fødd i 1859 og døde så sent som i 1943. Hun flyttet til Målselv, og dro senere til USA men kom tilbake. Vi vet ikke om hun noen gang var gift, hun fikk i alle fall ingen barn.

Laila fra Seternes, datter til Amanda, husker Brita Stina fordi hun var fadder på Laila. Da Brita Stina kom fra Amerika hadde hun med et vakkert kulørt tørkle med frynser til henne. Laila var vel fire-fem år den gangen, og hun ga etter da to eldre lekekammerater ville sy dukkeklær av tørkleet. Da moren spurte om hun fikk noe igjen svarte hun at hun skulle få betalt straks jentene ble millioner. Det gikk tregt for jentene å bli millionær, og Laila har ennå ikke fått oppgjør. Da Brita Stina ble født var moren Anna Brita 43 år og produksjonen av barn ble vel av naturlige grunner avskuttet.

Salkon-Marja og Ravna-Erki.

Vi må tilbake til noen andre av våre forfedre, Marie og Erik, eller Salkon- Marja og Ravna-Erki, som de ble kalt til daglig var f. 1846, d. 1920. Faren til Erik hette Henrik Johannesen f. 1828, og moren hette Ragnhild Jacobsdatter. De var samer og bodde i Sørkjosen (Sør-Tjos) i Burfjorden. De har altså tilhørt Burfjord-siidaen, et område hvor det i mange hundre år bare bodde samer.

Marie f. 1846 fra Sirkastakka kom som tjenestejente til Henrik Mathisen (Matti-Heiki) på Nimenaiko en gang før 1865 og ble med på folketellingen der det året. Matti-Heiki må ha holdt stort hus for det var 12 personer registrert på bostedet. En av de andre registrerte var Erik Henriksen fra Burfjorden som var tjenestedreng. Erik og Marie var begge19 år. Erki og Marie må ha likt hverandre godt, for den 24.februar 1871 fikk de en sønn som ble kalt Erik. De flyttet til Sirkastakka og tok etter hvert over småbruket. Erik var fisker, snekker og skiferhogger, og ble altså i tillegg småbruker. I 1873 giftet de seg og fikk åtte barn.

Eldste sønn til Marie og Erik hette også Erik Eriksen. F . 24.02.1871. Han giftet seg med Aasel Johnsdatter, f. 1874, de fikk en sønn som hette Selmer Johannes f. 1905,

Petter Eriksen reiser til Amerika og tar avskjed med søster Ragnhild i Tromsø

Petter Eriksen reiser til Amerika og tar avskjed med søster Ragnhild i Tromsø

Nummer to var Ragnhild, vår stammor, som var født 12.08. 1874, d. 18.03.1956. Ragnhild fikk en sønn i 1893. Gutten fikk navnet Jakob Randolf og faren hette også Jakob Skogberg. Jakob Randolf står oppført som pleiesønn til Erik og Marie på folketellingen i 1900.

Jakob ble gift med Emilie Kristine Birgitte Jakobsdatter f. 1898 fra Birtavarre i Lyngen. De fikk et barn. Både Jakob og barnet døde i spanskesyken rundt 1918.

Petter Eriksen f. 17.mai 1876, Dro til Amerika (Oregon)

I 1878 fikk de en datter som fikk navnet Marie Sofie. Hun døde i skarlagensfeber da hun var 2 år.

Anne Elisabeth Eriksdatter f. 12.06.1881 Hun giftet seg med Johan Martin Josefsen og de bodde i Karvika i Kvænangen. De fikk følgende fem barn: (Emma, Torleif, Martin, Torbjørg og Elling)

Henrikke Marselie Eriksdatter, hun var født i 1884 og døde i 1943. Hun giftet seg med Enok Johansen f. 1873 og sannsynligvis deretter med Thomas Thomassen f. 1878, d. 1945. Det er uklart når Enok døde og om, og når hun giftet seg med Thomas. Kanskje var hun og Thomas samboere, det var i tilfelle meget uvanlig på den tiden. I begge ekteskapene bodde Henrikke på Kjøllefjordnes. De var ingen barn i noen av forholdene, men hun og Thomas adopterte en jente som hette Gjertrud Limbom. Gjertrud ble gift med Ragnhilds sønn Jan, og de overtok huset til hennes foreldre på Kjøllefjornes. Henrikkes mann Tomsen drev med fiske og fiskeoppkjøp på Island og de bodde der fra ca. 1918 til ca 1930. Det sies at startkapitalen var en lotterigevinst på kr 50.000 som Henrikke vant. Fiskebåten forliste og bedriften på land gikk konkurs. Etter det skilte Henrikke seg fra Tomas og hun og Gjertrud dro tilbake til Kjøllefjordnes. Han etablerte ny familie på Island, og det skal finnes etterkommere av han der.

Marie Sofie f. 1887, d. 1941, Hun fikk samme navn som sin avdøde søster som i 1880 døde av skarlagensfeber da hun bare var to år. Marie Sofie giftet seg med Anton J. Andersen,. de bodde på Kjøllefjordnes. De fikk sønnene Asle og Egil. Maria Sofie brukte bare mellomnavne Sofie. Hun ble enke og giftet seg for annen gang med Ole Gustavsen fra Kjøllefjordnes. Både hun og barnet døde i barselseng.

Britha Stina Eriksen f. 10.07.1889. Det er få spor å følge, men vi vet at hun som 16-åring forulykket i brand, da hun som tjenestejente tok feil av en parafinkanne og en kanne med annen brennbar veske da hun skulle tenne opp i en ovn. Dette skal altså ha skjedd i 1905, men vi vet ikke hvor hun oppholdt seg da ulykken inntraff.

Petter Seppænen (Seppola)

På folketellingen for 1900 dukker et nytt navn opp, nemlig skogsarbeider Peder Sepele fra Finland. Fødselsåret stemmer med vår stamfar på Sirkastakka, men navnet er atter en gang skrevet forskjellig fra det som er blitt brukt som slektsnavn. Vi hadde altså en stamfar som skriver for-, mellomnavn og etternavn på mange forskjellige måter. I henhold til Statsarkivet i Tromsø er fornavnet skrevet på tre forskjellige måter (Petter, Peder og Peter) Mellomnavne er skrevet som (Mathias og Mathisen) mens slektsnavnet i alle faller er skrevet på fire forskjellige måter (Sæppenen, Seppàlà, Sepele og Seppola.) Vi kan imidlertid slå fast at personen er døpt Petter Mattisinpk (Mattissønn) Seppænen og er født i 1871 i Puolanka i Finland. Man kan vel gå ut fra at det var språkvansker som førte til alle disse forskjellige skrivemåtene, og manntallsførere og prestene får ta sin del av skylden for disse radbrekningene av navn. Vi vet dessuten at folk som for eksempel emigrerte til Amerika, endret sine navn til amerikansk for ikke å skille seg ut. Det ser ut til at vår Petter hadde problem med å finne stilen.

Det er ikke mye vi vet om personen Petter Seppænen. Han var født i Puolanka, som ligger i Oulu distrikt i midtre del av Finland. Vi kan trekke hans slekt tilbake til 1688, og alle kommer fra et jordbruksdistrikt øst for Oulu. (Se stamtavlen.)

Moren hette Madlena (Lena) Eriksentr. Juntunen, og hun var født i 1843. Hun var fra Suomussalmi, Kiando, som er det samme område som Petters forfedre kommer fra. Faren til Petter var Mattis Pehrinpk. Seppænen og kom fra Puolanka, Suolijærvi.

Petter kom fra en søskenflokk på fem. Disse var: Kaisa f.1867, vår Petter f. 23.06.1871, Eli f. 1872, Johan f. 1875 og Elsa Amanda f. 1877.

Vi vet lite om denne familien, men Petter skal ha fortalt at faren døde tidlig. Moren giftet seg på nytt, og at i alle fall han ble satt bort, som 10 – 12- åring. Han og stefaren gikk visst svært dårlig sammen. Han vokste opp hos en prest der det var flere andre fosterbarn. Hvordan han hadde det hos sine fosterforeldre har han ikke fortalt mye om, men han skal ha sagt at de måtte arbeide for føden der. Da han var 17 år hadde fosterfaren sagt at nå var det på tide at han sto på egne ben. Vi vet ikke mye om hva han livnærte seg med i de 12 årene som gikk fra han forlot presten til han dukket opp som skogsarbeider på Sirkastakka i 1900.

Petter skal ha gått i bøkkerlære (tønnemaker) og han har kanskje jobbet med det i Finnland. Etter at han slo seg ned på Sirkastakka tok han opp noe av dette arbeidet, og datteren Amanda på Seternes hadde ting som faren hadde laget, men alt gikk tapt da husene ble brent under krigen. De som kommer derfra vil sikkert huske et langt trau som var hogd ut av en tømmerstokk, og som ble brukt til å salte kjøtt og fisk i. Trauet hadde en stor sprekk i en av gavlene og det var sydd sammen med ståltråd.

Når Petter kom til Norge er usikkert, men det blir sakt at da han kom til Alta var han 21år. Vi vet heller ikke hvilken vei han kom, men det var sannsynligvis over Kautokeino til Alta. Hva han arbeidet med er og usikkert, men han står oppført på folketellingen som skogsarbeider. Det er blitt sagt, uten at det kan bekreftes, at han hadde vært på fiske og at han hadde vert kokk på selfangst. Han skal vist også ha vært gruvearbeider, og deretter skogsarbeider.

De som i dag husker han sier at han hadde astma på sine gamle dager, og at han for det meste satt på en stol uten å si særlig mye. Han lærte aldri å snakke skikkelig norsk, det var heller ikke nødvendig, for språket i heimen på Sirkastakka, som ellers i Kvænangen, var finsk eller kvensk. Språket hemmet imidlertid kommuniseringen med barnebarna som kom utenfra, og inntrykket av at han var fåmelt ble vel forsterket av språkvanskene. Petter døde i 1940, 69 år gammel.

Brudebilde av Petter og Ragnhild

Brudebilde av Petter og Ragnhild

Hvor og når Petter og Ragnhild ble kjærester vet vi ikke, men de gifter seg i 1901, samme dag som datteren Marie Amanda ble døpt. Det var jo langt å ro til kapellet ute på øya Skorpa, og det var vel praktisk å gjøre ting samlet.

Det er heller ikke mye vi vet om Ragnhilds oppvekst, og hva hun arbeidet med i ungdommen. Kanskje var hun tjenestejente rundt på gårdene. Mest sannsynlig var hun hjemme og passet på sin sønn Jakob som hun fikk seks år før Petter flyttet til Sirkastakka. Da hun fikk Jakob var hun 20 år, og da hun ble gift med Petter i 1901 var hun 27 år og Petter var 30 år.

Bestemor Ragnhild var noen ganger på Seternes, og vi unger syntes det var rart å høre henne snakke kvensk med Amanda og en merkelig norsk med oss andre. Hun var sterkt imponert over hva datteren og hennes mann Alf hadde fått til på nybrottsplassen Seternes.

Ragnhild på sine eldre dager

Ragnhild på sine eldre dager

På Sirkastakka var Ragnhild det ubestridte midtpunkt. Hun fisket etter hyse, rett utenfor fjæra på Sirkastakka. Hun brukte en pilk hvor hun krøket fisken, og det var ikke få småhyser som kom opp. Det var ikke mye hun hadde fått berget da Sirkastakka brant under krigen, men hun hadde på en eller annet måte berget et stort gjøkur, som hun naturlig nok var veldig stolt av. Denne vakre gjøken kom ut hver hele og halve time og varslet hva klokken var. En gang var vi på besøk sammen med vår mor i deres provisoriske hus på Sirkastakka etter krigen. Halvor, sønn til Ragna, bodde der sammen med bestemoren og onklene Petter og Oskar. Vi syntes det var stor stas med gjøken, og vi fant ut at vi kunne få den fil å gale mer hvis vi beveget en spesiell hendel inne i klokka. Denne festet vi en sytråd til, og når vi stod på utsiden av vinduet kunne vi både påvirke gjøken, samtidig som vi observerte reaksjonen til Ragnhild og Amanda i stuen. Til å begynne med var vi beskjedne og tvang gjøken fram bare hvert kvarter, til damenes store forundring. Vi ble imidlertid iverigere etter hvert, og gjøken føk ut både titt og ofte. Vi ble ganske raskt avslørt av Amanda. Ragnhild hytta med pekefingeren og sa noe på kvensk. Halvord oversatte, og vi skjønte at vi ikke sto særlig høyt i kurs, men vi ble fort tilgitt.

Bilde fra Sirkastakka, tatt av Ranveig Eriksen

Bilde fra Sirkastakka, tatt av Ranveig Eriksen

Ragnhild opplevde to verdenskriger med mat- og varemangel, og hun opplevde en voldsom teknologisk utvikling, uten at hun sjøl fikk tatt del i så mye av den. Den første togstrekningen i Norge ble åpnet på hennes tid, og telefon, radio og strøm var ikke dagligdags for folk i Kvænangen før etter siste krig. Det var ikke innlagt vann, bad og lignende. Husene var trange og kalde, men de var neppe mer misfornøyd enn folk i dag. Ragnhild miste sin yngste søster på en tragisk måte, og hennes tredje barn Henriette, døde da hun bare var 14 år.

Fra Sirkastakka i nyere tid. Foto Ranveig Eriksen.

Fra Sirkastakka i nyere tid. Foto Ranveig Eriksen.

Da tvangsevakueringen tok til på slutten av andre verdenskrig trosset hun den tyske okkupasjonsmakts ordre, og dro til fjells sammen med barn, svigerbarn og barnebarn. Uten telt eller annet husvære bodde de i en jordhule og en gamme, og på slutten i en fjellhytte. De var til sammen fire og en halv måned på fjellet, til de ble tatt av tyskerne på slutten av mars 1945. Da hadde to familier på til sammen 9, herav fire mindreårige barn. De levde på det de klarte å fange av villsau og annet vilt, samt fisk fra elvene og noen frosne poteter fra branntuftene nede ved sjøen. Ragnhild var da 70 år (”Kriksflyktninger i vinternatta” følger som egen artikkel)

Petter og Ragnhild fikk sju barn.

Marie Amanda Elisabet (Amanda) f 1901, døde i 1968. Hun giftet seg med Alf Jørgensen f. 1901, død 1973 fra Kågøy i Skjervøy kommune. De bodde på Taskeby og på Seternes. De fikk følgende 12 barn:

Alf og Amanda med ungeflokken på Seternes

Alf og Amanda med ungeflokken på Seternes

Avle, Julius, Ruth, Laila, Jenny, Roald, Gunvor, Ole Kristian. Sigmund, Rolv Johannes, Georg og Astrid.

Julius døde før han ble to måneder gammel, og Avle døde i 1985, før han fylte sekstitre år.

Petter Erling Samuel var andre barnet. Han var født i 1903, og døde i 1991. Han giftet seg med Ingrid Marie Alexandra Gustavsen fra Sørstrømmen, som var født i 1913 og døde i 2001. Hun hadde en datter som heter Marina Ingvilda som er født i 1935. Petter og Ingrid overtok småbruket på Sirkastakka, De fikk følgende barn: Gunnar (død i 1973) Ranveig, Anne Lise og Per Inge.

Ingrid og Petter Seppola med to av sine mange barnebarn, Evelyn og Roger. Bildet er tatt i 1976

Ingrid og Petter Seppola med to av sine mange barnebarn, Evelyn og Roger. Bildet er tatt i 1976

En jente som hette Henriette Karoline f. 1905 omkom som 14 – åring i 1919. Dødsårsaken er oppgitt til hjernehinnebetennelse, men det ble fortalt at hun døde etter å ha fått kokende vann med lut over seg, en gang de vasket klær ute.

Matilde var fjerde barnet til Ragnhild og Petter.
Hun var født 1908og døde i 2001. Hun var gift med Henry Georg Johansen f.1905, d. 1979 fra Storbukt, Kjækan. De bodde på Bjørkenes i Kvænangsbotten og fikk følgende barn:

Henry og Mathilde på Bjørkenes

Henry og Mathilde på Bjørkenes

Gyda, Else, Jørgen og Henny

Barn nr. 5 til Ragnhild og Petter var Jan. Han var født i 1910 og døde i 1996 Han ble gift med Gjertrud født 1910 som døde i 1995. De bodde på Kjøllefjordnes og fikk følgende sju barn:

Jim, Wilhelm, Harald, Liv, Gerd, Karl- Anton og Ragnhild.

Oskar Vilhelm var sjette barnet til Ragnhild og Petter. Han var født i 1915 og døde i 1994. Han giftet seg med Synnøve Kristine Karelsen fra Fjellbygd i Malangen. Hun var født 1925 og døde i 1993. De bodde på Bergan i Kvænangsbotten og fikk følgende fem barn:

Gjertrud og Jan Seppola

Gjertrud og Jan Seppola

Oddvar, Ragnhild, Kjell Arne, Gunn og Solveig.

Ragna var den sjuende og siste i rekken av barnene til Ragnhild og Petter.
Hun var født 1918 og døde i Solør i1986. Hun var gift med Lars Mortensrud som døde i desember 2004 og de bodde i Solør. Hun fikk barnene:
Halvor, Terje (død)og Karin

Synnøve og Oskar på Bergan

Synnøve og Oskar på Bergan

Halvor og moren Ragna

Halvor og moren Ragna

Etterskrift

Ragnhild og Petter på Sirkastakka fikk altså rundt 32 barnebarn. Selv om noen døde tidlig, var det mange igjen til å føre slekten videre. Barnebarna er spredd over hele landet, og tidels i utlandet, og de fleste av dem har fått barn og barnebarn selv. Hvis hensikten med livet er å føre slekten videre så har i hvert fall de gjort sitt. Hvis noen om hundre år tar seg bryet med å telle opp etterkommere til Ragnhild og Petter vil det bli en anselig flokk.

Kirka på skorpa der mange i familien var døpt og gift

Kirka på skorpa der mange i familien var døpt og gift

Da Petter i sin ensomhet forlot fosterforeldrene i Puslangalla, Oulu i Finland, tenkte han neppe på at det skulle bli så mange igjen etter han, og det gjorde vel heller ikke Ragnhild der hun som alenemor gikk og stelte for sitt barn og for sine foreldre på Sirkastakka.

Kilder:

Odd Matias Hættas bok ”Samene” og Johan Gustavsens bok ”Vi kom først”. Videre har jeg støttet meg til en bok som er redigert av Harald Eidheim der flere forfattere skriver om ”Samer og nordmenn”. Jeg har også plukket noe fra Ørnulv Vorren og Ernst Manaker`s kulturhistoriske oversikt om ”Samekulturen”, og jeg har hentet fakta fra ”Historisk verdensatlas”, redigert av John Haywood. Bygdebøkene fra Skjervøy av Maurits Fugelsøy har jeg også plukket opplysninger og stoff fra. Dessuten har jeg støttet meg til Svein Erik Grydelands bok, De sjøsamiske Siida- samfunn og Nordnorsk Kulturhistorie hvor det er en rekke forfattere. kart Stoff og bilder er og hentet fra ”Norsk innvandringshistorie” med Knut Kjeldstadli som redaktør, og noe re hentet fra ”Samisk kunst- og kulturhistorie” og fra ”Samene – en håndbok” med J. T. Solbakk som red. Bakgrunn stoff har jeg og hentet fra ”De norske fiskerreirs historie” av professor Trygve Solhaug. Han har og lest denne artikkelen og gitt meg veiledning og hjelp. Jeg har og plukket noe fra boken ”Kulturmøter i Nord – Troms” som kom i 2004, og til sist noe fra boken ”Samene – en håndbok” fra 2004.

En tanke om “Forfedre og stamfedre i Kvænangen

  1. Reynir Tómas Geirsson

    Eg er sönnesön av Thomas Thomassen, som var mannen til Henrikke Marselie Eriksdatter. Thomas kom til Island og mödte Kristín Hansdóttir i Reykjavik, fikk sönnen Geir Reynir Tómasson med henne 1916 (hadde ingen annen barn i Island). Geir vokste op med sin mor i Reykjavik og mödte sin far, som bodde i Norðfjörður i Öst-Island, nogen ganger, men Thomas döde i 1935. Geir blev tandlæge i Reykjavik, gift med Elfriede Maria födt Bell fra Köln i Tyskland og har tre sönner, Reynir Tómas, læge/professor, Ernst Elmar, tandlæge og Gunnar Kristinn, BA. Reynir og Elmar har börn og barnebarn. Dette er skrevet for at komplettere information om Thomas og Henriette på side 12 på http://www.seternes.no i det som er skrevet om «Forfedre og stamfedre i Kvænangen».

Legg igjen en kommentar