Av Roald M. Jørgensen, Tromsø.
Fiskeværet Skjervøy ligger på ei øy mot Lopphavet, et stykke nord for Tromsø.
Hit kom de første tyske okkupasjonstropper sommeren 1940, men Norge hadde da kapitulert mot overmakten og vi opplevde ingen direkte krigshandlinger.
Noe senere kunne vi daglig observere tyske skipskonvoier med krigsmateriell og forsyninger til Litza- fronten. Når de kom i åpent hav litt lengre nord, lå ubåter og ventet på dem.
Tyskerne fryktet invasjon og det ble bygget ‘uinntakelige’ fjellfestninger over alt langs kysten hvor det var farbare seilleder.
Fra høsten og vinteren 1942 var russiske krigsfangene viktigste arbeidskraft til fetningsbyggingen. De ble holdt i en litt bortgjemt og strengt bevoktet fangeleir på øya.
Sivilbefolkningen kom nært til fangene bare når de ble marsjert mellom mellom leiren og anleggene, eller når de deltok i lossing og lasting av båter i havna.
Til å begynne med var det forbudt for oss å snakke med fangene, eller gi dem noe, men folk lærte seg etter hvert en form for å kommunikasjon, mest med tegn, og vi unger ble litt mer tålt av vaktene enn de voksne.
Når været var fint, var vaktene i bedre humør og kunne tillate pauser. Da kunne det hende at vi til og med sang små sanger både på norsk, russisk og tysk og vi fikk og lære oss navn både på fanger og voktere.
Det ble og mer ‘lov’ til å bytte småting mot mat. Russerne laget mange fine gjenstander av metall, men mest syntes vi de fargerike fugler av tre var makeløst fine.
Som okkuperte var befolkningen underlagt streng rasjonering og hadde lite å bytte med. Men fisk var det til tider nok av på kaiene.
Fiskerne passet på å plassere fisk der fangene skulle passere og vi unger hjalp til. Det var litt til fryd for oss å se hvor hurtig en fangetropp fikk stappet fisken i sine dype lommer, uten at vaktene fikk registrert ‘fangsten.’ Fangene viste og stor ferdighet i ‘å legge noe til side’ når de losset militærproviant. Vi så og at vaktene kunne se en annen veg.
Vår ‘oppgave’ som små guttebander var gjerne å få i gang en form for samtale med vaktene. Slike pauser i vaktenes oppmerksomhet visste fangene å utnytte.
En dag min far og jeg hadde vært ute og fått ganske mye fisk, var det fanger i arbeid på kaia. En hadde en helt nydelig fugl som han ville bytte bort for et brød.
Vi hadde bare ett brød som skulle vare minst ett døgn så jeg fikk ikke lov til å bytte bort mer enn det halve brødet. Men det var for lite og fisk ville fangen ikke ha.( det hadde de fra før!)
To dager senere hadde jeg skaffet et helt brød, men da var fuglen solgt.
Jeg fikk løfte om en ny fugl som jeg også fikk etter noen uker, – men den gikk tapt da vi et par år senere ble evakuert. Landet ble lagt øde med alt av bygninger og anlegg nedbrent. Det skulle stoppe Den røde hær fra videre framrykking vestover.
Våre opplevelser som barn i forhold til okkupasjonssoldater og krigsfanger i et lite kystsamfunn, opptok oss selvsagt hjemme i familien og i venneflokken. Følelsen av hjelpeløshet overfor overmakten var ikke absolutt. Som unger var det og litt av vår daglige sport i å ‘lure’ de tyske soldater. Og det at folk viste interesse for krigsfangene, hadde positiv virkning. Okkupasjonsmakten så jo helst å være ‘venn’ med befolkningen.
Sammenlignet i ettertid med beretninger hørt og lest om fangers tilværelse rundt om i verden og også andre steder i Norge under krigen, er det lett å se at ‘våre’ fanger nok kunne regnes å ha vært blant de heldige.
Selve den brutale krigen var tross alt et stykke unna og den vanlige tyske soldat var under fredelige forhold ikke verre enn andre som mennesker.
I løpet av de fire åra vi hadde en fangeleir hos oss, fikk vi vite om et par rømningsforsøk. Men fra et øysamfunn var det ikke lett å komme videre. Vi unger ble forsikret om at ingen rømlinger ble skutt, men bare forflyttet. Om det var sant fikk vi aldri vite.
Da vi sent på høsten 1944 ble tvangsevakuert, tok vi farvel, både med noen okkupanter og fanger. Og vi så dem aldri igjen.