Av Ruth Pauline Johnsen
Det første jeg husker er min 4-årsdag. Den er jo like før jul, og på den tida av året pleide det å være læstadianske «forsamlinger» eller møter rundt om i hjemmene. Det var møte hjemme hos oss. Vi barna måtte hilse pent på predikantene; Erik Johnsen og H. Mikkelsen. De så på oss etter tur og sa: «Er du Guds barn?» Vi skjønte vel ikke så mye av spørsmålet da, men sant og si har ordene aldri forlatt meg.
Fra den tid vi bodde i Taskeby, husker jeg oldemor Rasmine (fars bestemor på morssida), som hadde ligget så lenge til sengs. Hun og Edvard bodde tett ved siden av oss, omtrent der hvor vi parkerer bilene i dag, så vi ungene var nok bortom dem titt og ofte. Datteren Sigrid var hjemme og passet henne helt til hun døde. Hun døde før jeg var fem år, og jeg husker henne ligge i ei fin kiste med lyserød silke. Hun sov så fredelig og godt, og ennå ser jeg for meg hendene hennes med de lange neglene. Forresten nokså uvanlig for småkårskvinner i den tida.
På Taskeby var det ganske mange familier som hjalp hverandre når det knep. Flere av kvinnene var storvokst og kraftige, men Marie Konst var nok den sterkeste av dem. Hun var en slags «barfortlege» eller «klok kone» som ble sendt bud på, enten det galt sykdom, fødsler eller lamming. Og for ikke å snakke om gjelling av værlam; der var Marie litt av en feltskjærer. Ellers husker jeg Alette Konst, Borghild og Helga Jørgensen, alle var jo ungkoner som var hjemme mens mennene var på fiske. Mor var nok sammen med dem iblant, men det meste av tida gikk nok med til fjøsstell, vannbæring og å sørge for rikelig med brensel til fjøs og hus. I tillegg kom jo brensel til fjøs og hus. I tillegg kom jo husstell og barn. Elektrisk lys var det ikke, så skumringstimen var god for alle. Mor satt da gjerne ved ovnen og strikka, med ovnsdøra åpen. Da sang hun og fortalte fra sin barndom. Det var mye spennende fra Kvænangen og ellers det ho hadde opplevd, for eksempel den tida hun hadde tjeneste hos velstående folk i Tromsø.
Seternes – Nybrått i ulendt utmark
Jeg kan ennå huske den dagen far hadde vært på Seternes for å ta eiendommen i øyesyn. Han var stille, og i mors spørrende øyne kunne en lese: «Hva mener du Alf, skal vi virkelig flytte dit ut?» Ut til ensomhet og isolasjon. Barneflokken vokste med et par års mellomrom. Nå var vi fem, og Gunvor var ventendes til våren. Han ventet med å si noe til kveldsroen var kommet i hus: «Ja, mor. Jeg har bestemt meg. Dersom vi får eiendommen til den prisen Mikael Reiersen antyder, kjøper vi.» Far var i sin beste alder, frisk og sterk og bare 32 år. Men nedgangstidene var også på sitt verste da. Prisen på fisk og andre salgsvarer var bunndårlige. Far hadde nok sine betenkeligheter med å satse på Seternes. Et stykke ulendt utmark hvor også landingsforholdene for båt var dårlige. Ingen strand, bare kvasse bergklyper hvor havsjøen sto rett på. Skoleveien ble også lang og ulendt. Likevel; Det var nok brensel på eiendommen. Både torv og ved, og rikelig med vann var det også. Kjøpet ble bestemt.
Naboene rista nok på hodet. Hvordan ville Amanda greie seg om vinteren når Alf var på fiske, både på Lofoten og Finnmarka? Ho var lita og tynn. Mors støtte da var nok Evelyn Adolfsen. Hun hadde vært hos oss i mange år, og var vel i 17 – 18 års alderen på den tida.
De første husene på Seternes
Far kjøpte et hus på Skjervøy som var etter fars onkel Jens Dahl Johannesen. Han hadde utvandret til Canada og huset var til salgs. Huset ble revet, for så å bli flytta til Seternes. Far var så ofte han kunne og forberedte boplassen vår. Vi to som var størst fikk være med. Selvsagt gleda vi oss til flyttedagen. For oss barna bød Seternes på et eldorado å utforske. Frihet, ingen nære naboer på noen kant. Gården Seter var nå ikke så langt unna, men det var mange små flåg og spisse berg man måtte over før man kom dit. Det ble likevel lettere etter hvert å komme over bergnabbene, når man hadde lærte dem å kjenne.
På Seternes ble det først satt opp et provisorisk hus av to bislag, som var på det huset vi kjøpte. Det sto omtrent der hvor fjøset ligger nå. På vollen var det bare skog. Store bjørketrær. Og vi barna laget hengekøyer mellom trærne. Den store rogna som står på skrå oppe under bakken, sto der også den gang. Det er godt å se at den er der fremdeles, nå snart 70 år senere. Den første sommeren på Seternes bodde vi i det lille «huset», mens far og onkel Rangvald grov kjeller og murte den. Så kom dagen da tømmeret og de øvrige trematerialene kom fra Skjervøy. Det var gamle «Aslaug» som frakta det innover. En stor dugnadsgjeng fra Sandvåg, Lille Taskeby, Store Taskeby og Simavåg var møtt opp. De bar opp alle materialene med en gang. Etterpå ble det bevertning til alle. Det gikk med latter og godt humør. Onkel Rangvald og onkel Jørgen hjalp far med snekring, så huset ble ferdig før vinteren kom. Den første vinteren hadde vi kuene Aprila og Dagros i kjelleren. Siden ble det fjøs. Grasfor til dyra samla vi på forskjellige steder. Det ble mange turer til Hakstein etter for. Det var saftig og godt gras der. Etter hvert som vi vokste til, måtte vi være med, selv om arbeidslysten ikke alltid var på topp. Jeg kan huske Avle sa en gang:»Måtte Hakstein synke i Havet». Egentlig et ubetenksomt ønske for den samme øya ble god for oss også enere i livet.
Laksenota
Laksenota var en god inntektskilde om sommeren. Det var ei kilenot med landgarn hvor det var tett i tett med korker. Lenger ute var selve nota festa til tre store tønner som var godt fortøyd med steiner på havbunnen. Det var alltid spennende når far rodde ut om ettermiddagen for å se om det var laks i nota. Særlig når været var østlig og det var godt «laksevær» var spenninga stor. Ingen av oss som var barn da kan vel glemme storlaksene som kom som sendt fra himmelen, da det nesten ikke var penger igjen til mel. Far gikk ned på berget for å se til nota fra land. Vi sto i vinduet og fulgte med. Av kroppsuttrykket hans kunne vi lese at han ikke hadde sett laks i nota denne gangen heller. Han hadde rodd ut til nota og fått bomtur så mange ganger at det han nå så fra berget, bekrefta liksom bare det han alt visste. Men det var jo laksevær, og vi hadde vanskelig for å tro at det var slik denne gangen også. Plutselig så far ned i nota igjen og der! Jo, det var laks. Der var selveste storlaksen han hadde venta på. Den veide 21,9 kilo. Og det var enda en, og den var større, men jeg ikke husker ikke nøyaktig hvor mye. To storlakser altså. Du snakker om å komme som sendt fra himmelen. Nå slapp han å borge hos Kil (N.Rasch) denne gangen.
Nybrott
Vi hadde ikke egen hest på gården, så far rydda det meste av jorda på Seternes med handmakt. Sjøl var han jo en råsterk kar,og jeg har mange ganger lurt på om det ikke er han som har vært modellen for Isak Sellandå i Hamsund’s «Markens grøde». Etter hvert som Avle vokste til, sleit de to sammen med nydyrkning seint og tidlig. I 30-årene var en flekk dyrka mark gull verd. Først og fremst fordi det gav mulighet for matauk. Det å ha dyr på båsen var en sikker investering i ei tid med stor arbeidsledighet, og hvor ord som hunger og dyrtid var ei virkelighet som alltid var farlig nær. Høsten 1936 (tror jeg det var) fikk vi hestehjelp til pløying. Da var det Håkon Syrstad fra Ravelseidet (for øvrig også en i slekta), med hest og pløyde opp hele øvre vollen der hvor vi har lavvoen og teltplassen i dag.
Truende skyer
Jeg husker at de voksne snakka omkrigen i Etiopia med all dens gru. De voksne tenkte nok ikke så mye på at «små gryter også har ører». Det ble sagt at denne gangen ville nok ikke en ny verdenskrig gå vårt land forbi. Den setningen brant seg nesten fast inn i meg som et svistempel. Nei, krigen kunne aldri komme til vårt land, langt mindre til vårt lille øyrike, trodde jeg.