Til minne om Alf og Amanda

Rolv Jørgensen Seternes sitt dikt til minne om Alf og Amanda som grunnla Seternes. Lest ved avdukingen av minneplaten 7. juli 2012.

Hvorfor bor det folk her, spurte den tyske soldaten
I sytti år har vi lett etter svar

For Alf og Amanda, det var andre tider
På tretti-tallet var vilkåran hard.

Ei ku, noen saua og båt i støa
var livsgarantien for folket her nord
Men overta slektsgård med trelling for andre
blei ufritt liv ved annens manns bord.

Til utmarka drog de med spett og med spade
og unge-flokken kom, som gryn på ei fjøl
De rydda og grøfta med blodslit for føda
for Gud hjelpe dem som hjelpe seg sjøl.

Vel var det brattlendt, bergflåg og havsjø
og alt måtte bæres på egen rygg
De fant ikke rikdom, men jorda og skogen
var den gang nok til å føle seg trygg.

Visst bygde de både hus, naust og løe
men alt forsvant i et krigs-ragnarokk
Fra branntomta så de sitt livsverk ligge;
en fire-toms halvbrente, forkulla stokk

 Grasmarka var her, men husan var borte
valget var klart; her må bygges no
”Å bygge landet” var ikke et munnhell
det var et mål som ga håp og tro.

 

Her står dem no; Seternesungan,
lykkelig, velfødd, gamle og grå.
Og bak dem en flokk etter Alf og Amanda
– en rikdom bare forunt de få.

Og kanskje er dette et svar til soldaten:
På Seternes samle man ikke på gull.
Man samla på unga, på slekta og minna
og glede seg over de nye kull.

Legg igjen en kommentar