Roalds Jørgensen sin tale ved avdukingen av minneplate på Seternes
Kjære alle sammen.
Dette er jo ei høgtidsstund. Så vidt jeg vet var det i Kaffekråa man i 1932 inntok det første måltid – eller kaffeslabas på Seternes! Altså kan vi i år feire åttiårs jubileum for vår besiddelse av Seternes.
Stor takk og pris for ideen om nettopp her over kaffekråa å reise en minnestein over nybrottsfolka, våre foreldre Alf og Amanda. Likeså at det på steinen er kommet på plass liste over første generasjon av etterkommere av de to. Jeg skal begrunne litt hvorfor de to med nærmeste etterkommere, fortjener ei minneplate akkurat her.
Det ble jo på 1930 tallet grunnlagt og rydda mange småbruk langs kysten . Et par kyr og noen sauer ved siden av fiske, var den gang en livsbetingelse for overlevelse så nært opp til Polen. Skjervøy hadde landsrekord i bureising under Rønning Østgårds dyktige ledelse Han ble av landbruksmyndighetene bedt om ikke å gå så fort fram! Vi husker han vel alle når han kom i sine lærleggiser for å kontrollere og gi råd om nybrottsarbeidet på Seternes.
Her måtte det først ryddes skog før torva kunne snus. Og uendelige lass med stein måtte fjernes. Da han far ble beordra til sengs av legen pga. en slem itzias, e.l. lå han et par dager. Han kreka seg ut, fant fram steinsleden og begynte å drage stein. Han ble god i ryggen. Nesten alt skjedde med handmakt og ungan hjalp til, slik at det etter hvert ble henimot 10 mål slåttemark på Seternes .Jeg ser det som vårt ansvar å holde disse markene i stand. Det skal jeg komme litt tilbake til.
Å slå seg til på Seternes var vel å regnes om et særlig dristig foretagende. De fleste spådde at det var et umulig prosjekt, å betrakta som galmannsverk. Det var vanskelig å komme med dyr over Otterstokken- men det verste var nok landingsforholda. Man var jo som kjent minst like avhengig av sjøvegen som det å skaffe for til et par kyr og noen sauer. Ho mor levde vel i en nokså konstant bekymringdtilstand. Det var å skaffe nok for til dyra, det var havet med seiling og roing i allslags vær, men det verste var landinga. Ho måtte bare lite på Guds hjelp, som ho sa – og at han Alf skulle makte havsjøen.
Han far lærte seg også særlige knep med sjøen, mestra det som så umulig ut, der også naboer holdt god avstand fra land. Han hadde store krefter, men gjorde ting tak for tak. Ho mor bruke å minne oss om at ”ingen blir sjuk av å arbeide”, men en får bruke vett.
Alltid så han far etter nye veger ,nye måter å gjøre ting på litt lettere og litt sikrere. Da han bygde kai på Seternes trudde vel de fleste at han hadde gått for langt i sin dristighet.Men da den førte kaia ble tatt av havsjøen, fikk naboene bare foreløpig rett. Han sa: Den var ti tommer for lav. Ny kai ble bygd ti tommer høyere, og den sto. Dagens kaibygger, Ole Kristian, har jo flere ting å hjelpe seg med enn han far hadde, men han har kanskje samme ånda: Om noe ikke klaffer helt, får en bare gjøre det litt ansleis. Og så går det bra.
Det var jo begynt litt oppgangstid da krigen kom i 1940 .Under krigen ble litt lettere å tjene noen penger, uten å gå i okkupantenes tjeneste. Så kunne man også beholde mer av egenprodusksjon, Kjøtt og fisk var det god tilgang på. Det store problemet var brødet. Vi vet ikke hva som var blanda inn i melet, men i hvert fall var det dårlig egnet til å lage brød av. Ho mor gråt mangen tåre over mislykked bakst.Men vi hadde også grønsaker. Det var ikke vanlig på gårdan rundt, men han Alf hadde lest seg til hvordan dyrkina skulle skje og grønsaker ble på Seternes nesten like viktig som potet. Ho mor var ivrig med kål og gulrøtter og kålrabi. og vi husker vel alle seimølja med salat!
Et år kom han far hjem fra Lofoten med den hyppeplog. Vi hadde jo hverken hest eller esel, så vi spurte oss jo hva vi skulle med den, men med et par halvvoksne framfor gikk det greit å dra plagen (den står på låven).og det gjorde arbeidet om ikke så mye lettere, men mye snarere..
Da vi var siste gang på det gamle Seternes, han far og jeg med en leid kutter fra Barkestad i Øksnes, for å hente med oss det som kunne berges etter at vi var tvangsevakuert til Skipnes i Vesterålen. Vi fikk med oss ganske mye og bare noen dager etter ble alt brent. Da vi skulle ro den siste småbåtlasten husker jeg at han far tok av seg lua: Ska tru om vi noen gang kommer tilbake hit. Det var visst første gang jeg så gråt i øyan hans.
Ho mor hadde aldri ro, i den forstand at ho ikke så arbeid å gjøre. Det gikk jamt og trutt med fjøsstell og strikking og matteveving og sying. Her skal jentene ha stor ros for de deltok med største selvfølgelighet fra de var en neve stor. Men ho mor kunne og gi seg tid til å prate når en nabo kom på besøk. Hennes beste venn var nok ho Inga Reiersen, som ganske ofte kom ”over Skaret”.
Da vi kom til Seternes var vi seks søsken og det kom ennå fem anna hvert år deretter. Desverre er de to eldste ikke her i dag. Avle kunne jo godt blitt 90 og Ruth likeså, men slik ble det jo ikke. Vi skal likevel huske våre to eldste med stor glede og takknemlighet. De gikk på så mange måter foran og stimulerte til innsats. Det jeg trur vi alle har fått med oss i større og mindre grad er samfunnsinteresse. Evne til omsorg for andre har vi kanskje først og fremst fra ho mor, og særlig hennes døtre har fulgt opp. Men vi ble jo i liten grad hjemmeværende etter konfirmasjonen, så det ble stadig færre rundt bordet. Da de to var blitt aleine i 1959, lot de seg overtale til å flytte til hus som gutan hadde skaffa på Skjervøy.
Han far tok det nok ganske tungt å måtte forlate sitt livsverk. Vi syntes vel at han hadde mista litt interesse for Seternes etter at de var etablert på Skjervøy og han trodde kanskje heller ikke helt på at vi ville bevare stedet slik vi ga forsikringer om. Men da Ole Kristian og Georg hadde murt peis i stua stoppa han i døra og utbrøt: Ja, så sannelig. Etter det trodde han nok mer på at vi mente alvor og han var ofte på Seternes i sine siste år.
I dag er det godt å se at generasjoner etter oss følger opp og bruker tid på Seternes. Når han Georg har fått ferdig vegen, blir det jo lettere å komme hit. Av ikke helt forståelige grunner er det likevel noen vi ikke ser her. Det må vi prøve å rette på. Er noe gjort galt i flokken kan det rettes. Og vi må tenke på de som i dag er minst. Det er vel slik at hvis man først kommer ut av sporet, på en måte, så blir det liksom litt vanskelig å rette seg inn igjen. Men sjølsagt; det står alle fritt å være med eller la være, men vi har likesom ikke råd til se at noen skal stå utenfor. Kanskje føler noen at man må prestere et eller annet når man er på Seternes. Men som dere ser var vi jo mange her denne gangen som ingenting har utrettet, men likevel hatt det bra..Det at vi nå også har fått husmenn, ser jeg som et godt tegn.
Takk for minnestunden.
Roald