Månedlige arkiver: november 2010

Skipnes i Vesterålen

– Et hjertevarmt fristed for krigsflyktninger fra Seternes vinteren 1944-45
Av Rolv Jørgensen Seternes

BAKGRUNN: HØSTEN 1944 BLE FINNMARK OG NORD-TROMS LAGT I ASKE. HITLERS NORDFLANKE VAR GÅTT FULLSTENDIG I OPPLØSNING, OG RUSSISKE TROPPER JAGA RESTENE AV DE TYSKE ARMEENE NORDOVER OG UT GJENNOM FINLAND, MOT NORGE OG KIRKENES. DER STOPPA RUSSERNE, MEN TYSKERNE REGNA NORDOMRÅDENE SOM TAPT OG TRAKK SEG TILBAKE, ALT MENS DE EVAKUERTE BEFOLKNINGA I FINNMARK OG NORD-TROMS OG BRENTE ALT ETTER SEG

R/S Storebrand

Som 6-åring fikk jeg oppleve denne masseforflytninga, samtidig som jeg lærte meg et nytt ord og fikk ny identitet; Jeg ble en «evakuert». Og mine opplevelser fra denne høsten og vinteren sitter ennå klart i minne, nå over 65 år senere.
Les videre

Villgras-slåtta på Hakstein

Av Rolv Jørgensen Seternes

I et par år etter krigen hadde vi utslåtte på Hakstein. Øya vi bodde på fredssommeren 1945. «Utslått» betyr at man høsta gras i tilgjengelige utmarksområder.

Slåtta på Seternes var ikke så storveis. Selv om jorda blei godt gjødsla og stelt, blei det knapt med for. Årvisst måtte vi gi dyra tilleggsfor som bjørkeris, tang, tare og sist men ikke minst «løypning» som rett og slett besto av kokte fiskerygga, fiskehoda og utpå våren også kokt rognkjeks. De firbeinte syntes nok at menyen var ok, men fy flate for et slit det var for oss som gikk på to. På denne tida av året gikk faktisk mesteparten av dagen med til å skaffe for til dyra som sto på båsen. Drømmen var jo å ha så mye høy at behovet for alskens tilleggsfor kunne reduseres noe.
Les videre

Minner fra tidlige barneår

Av Ruth Pauline Johnsen

Det første jeg husker er min 4-årsdag. Den er jo like før jul, og på den tida av året pleide det å være læstadianske «forsamlinger» eller møter rundt om i hjemmene. Det var møte hjemme hos oss. Vi barna måtte hilse pent på predikantene; Erik Johnsen og H. Mikkelsen. De så på oss etter tur og sa: «Er du Guds barn?» Vi skjønte vel ikke så mye av spørsmålet da, men sant og si har ordene aldri forlatt meg.

Fra den tid vi bodde i Taskeby, husker jeg oldemor Rasmine (fars bestemor på morssida), som hadde ligget så lenge til sengs. Hun og Edvard bodde tett ved siden av oss, omtrent der hvor vi parkerer bilene i dag, så vi ungene var nok bortom dem titt og ofte. Datteren Sigrid var hjemme og passet henne helt til hun døde. Hun døde før jeg var fem år, og jeg husker henne ligge i ei fin kiste med lyserød silke. Hun sov så fredelig og godt, og ennå ser jeg for meg hendene hennes med de lange neglene. Forresten nokså uvanlig for småkårskvinner i den tida.
Les videre

Sang til Jørgensan

– fra de som er blitt innblanda i familien

Tekst: Johan Walthinsen
Mel: Å kjøre vatten og kjøre ved.

Vi sviger-barna vil vær med; i dette ”Jørgensen koret”.
No har vi lært i så mange år, at vi må ikke ta til ordet.
Men så med åra vi blitt mer frekk, og snart så snakker vi vel villig vekk.
Vi er blitt fri, og vi kan si:
No e’det morrosomt å leve.
No e’det morrosomt å leve.
Les videre