– Et hjertevarmt fristed for krigsflyktninger fra Seternes vinteren 1944-45
Av Rolv Jørgensen Seternes
BAKGRUNN: HØSTEN 1944 BLE FINNMARK OG NORD-TROMS LAGT I ASKE. HITLERS NORDFLANKE VAR GÅTT FULLSTENDIG I OPPLØSNING, OG RUSSISKE TROPPER JAGA RESTENE AV DE TYSKE ARMEENE NORDOVER OG UT GJENNOM FINLAND, MOT NORGE OG KIRKENES. DER STOPPA RUSSERNE, MEN TYSKERNE REGNA NORDOMRÅDENE SOM TAPT OG TRAKK SEG TILBAKE, ALT MENS DE EVAKUERTE BEFOLKNINGA I FINNMARK OG NORD-TROMS OG BRENTE ALT ETTER SEG
R/S Storebrand
Som 6-åring fikk jeg oppleve denne masseforflytninga, samtidig som jeg lærte meg et nytt ord og fikk ny identitet; Jeg ble en «evakuert». Og mine opplevelser fra denne høsten og vinteren sitter ennå klart i minne, nå over 65 år senere.
Få dager etter at nazistene hadde gitt oss evakueringsordre, kom ei stor, kvit og fin redningsskøyte på sig inn mot Seternes. Skøyta var R/S «Storebrand» , og senere skulle vi bli godt kjent med de flotte karene som var mannskap om bord. Det var skipper Martin Skipnes, maskinisten Ansgar Skipnes, båtsmannen Hans Ribe og så kokken Gustav Olsen. Redningsskøyta var satt inn i transport av flyktninger, og en «høvelig» last med folk som skulle evakueres, og som de kunne tas med til Skipnes, ville sikre båt og mannskap en etterlengta tur heim. Vi var en familie på 12-13 stykker, og Martin fant fort ut at det var et akkurat passe antall for en båt som Storebrand. Sammenligna med forholdene ombord på de hundrevis av småsjarker som daglig dunka seg søretter leia, ble vår «flukt» med Storebrand for en selskapsreise å regne. Jeg tror at vi fort forsto at det å få tilbud om å komme til Skipnes, og bli tatt hand om av han Josef Pedersen, ble sett på som et privilegium. Hvilket det jo også viste seg å være.
Reisen
Selve reisen sørover, eller skal vi si flukten, husker jeg ikke så mye av. Likevel er det enkelte bilder som har festa seg i minnet; Som for eksempel en gang kokken Gustav åpna proviantrommet, og jeg såg at det var en stabel av brød fra golv til tak. Og det så også ut til å være ekte «kjøpbrød»! I seg selv en sjelden merkevare for oss. Likevel var det nok selve båten «Storebrand» som gjorde mest inntrykk på meg, og især innredninga som delvis var av teak eller mahogni. Jeg ble aldri trøtt av å beundre fargen og glansen i treet.
Ellers husker jeg at det kom om bord en familie på fire fra Finnmark. Det var kjøpmann Nuth fra Nussvåg. De hadde reist av gårde i egen båt, men hadde fått motorstopp og var drevet inn i et minebelte hvor de ble redda i siste liten. De forlot redningsskøyta ett eller anna sted på veien, men jeg husker ikke hvor. Jeg minnes også at vi var innom Tromsø, og at det kom om bord to menn i hvite frakker med rødekors merker på. De ville ha oss i land alle sammen, bl. anna for at vi skulle bli «bespist» som de sa. Jeg hørte Martin Skipnes si til far at dersom vi gikk i land, kunne vi risikere at båten ble sendt ut i nye oppdrag, og at vi ville kunne bli igjen i byen. Mor sa klart fra at vi hadde nok mat om bord, og at vi ikke hadde behov for noen anna forpleining enn det vi alt fikk. Og slik ble det. Reisen fortsatte, og bak på slep etter redningsskøyta hang familiens to båter; spissbåten til far og motorsnekka til broder Avle. Begge disse båtene hadde far avskrevet da evakueringsordren kom, og de var satt pent inn i naustet til en uviss skjebne. Martin Skipnes insisterte på at han måtte ta båtene på slep sørover. «Går det så går det», sa den rause vesterålingen, og begge båtene ble berga.
Skipnes og han Josef Pedersen
Josef Pedersen sto selv og tok imot Storebrand og oss da vi kom. Han var stor, rund og myndig, med mørk dress og klokkekjede over magen. Ingen kunne være i tvil om at dette var sjefen sjøl. Vi fikk tildelt en av de nye, store rorbuene, og som fiskerne måtte være foruten denne vinteren. Vi fikk bare ett rom, men det var stort og lyst, med køyesenger fra golv til tak på den ene langveggen. Jeg syntes det var fint å bo der. Enda så liten jeg var , husker jeg enda den omsorgen og godheta som strømma mot oss fra folkene på Skipnes,-og ikke minst fra han Josef. Selv med stor varemangel, ble det alltid sørga for at ”de evakuerte” fikk, dersom han fikk tak i nye vara til butikken. En gang han hadde vært ute og reist, kom han heim til oss i kveldninga med noe tøy han hadde fått tak i. Han gav det til mor og sa at det hadde han tenkt at hun kunne sy nye bukser av til oss guttungene til jul. Jeg tro han den kvelden skaffa seg en venn for livet.
Møte med mange nye mennesker
Etter hvert kom det flere evakuerte, og alle de andre rorbuene ble fylt opp. Jeg vet ikke sikkert, men jeg antar at folketallet i Skipnes ble dobla det året.
Litt etter litt ble vi kjent med de andre som kom, og med de som bodde i Skipnes fra før. Mange navn har jeg glømt, men ennå kan jeg minnes enkelte personer som for eksempel Julius. Han som alltid var så bekymra for de «vakuert», som han sa. En annen var gamle Helmer. Han var kanskje en bygdeoriginal, men han ble regna for å være en «blåsar» på havet.
Han dreiv fiske med robåt, og han var svær til å ro. Jeg husker det ble sagt at han satte lina si tvers over «Kufotan» en gang. Skjæret lå passe skjult av havsjø og brått, men over kom han. En annen jeg husker godt var «Gunda på butikken». (Helt inn på 1990-tallet drev hun visst med forretning på Sortland). Gunda var snill med oss ungan. Hun var så makelaus flink til å blande havregryn og sukker i små kremmerhus. Ubeskrivelig godt, og så fikk vi «kjøpe det uten penga», som vi sa, mange ganger om dagen. Men en gang blei ho Gunda lei av oss og sa at nå fikk vi ikke kjøpe mer. Josef hadde nok hørt hva som foregikk, for rett som det var kom han faranes ut fra kontoret, og med tilgjort barsk stemme sa han at så lenge han var sjef på butikken, skulle ungan få kjøpe «havregryn-å-sukker». Basta! Og slik ble det, men vi passa oss vel for ikke å mase så mye på ho Gunda at ho blei sur.
Jeg har også andre minner; Om folkene på Lynghaug. Bruket på den andre sida av den smale vågen. Der lå alltid jekta «Gurine», den store hardangerjekta til han Jon Lynghaug. Jeg har hørt at den ennå finnes.
Sønnene til Jon Lynghaug var alle voksne da, men de var alltid liksom kompiser med oss ungene. Særlig husker jeg Gunnar. Selv om jeg bare var 7 år da vi reiste fra Skipnes, gav han meg et bilde, hvor han på baksida hadde skrevet: Hilsen fra din kamerat Gunnar. Flott gjort! Å, så stolt jeg var for det bildet.
Hadde han Josef radio?
Ut på vinteren i 1945 ble det hviska om at Josef hadde radio. Det var som kjent strengt forbudt, og ganske farlig. Jeg kan huske at vi guttungene oppdaga ei tynn ledning som gikk ned langs veggen fra kontoret hans, og var festa i vannrøret nede på kaia. Vi var ganske sikker; Josef hadde radio, og dette var jordledninga til radioen! Ledninga var ellers malt i samme farge som husveggen, men det var sikkert bare for at den ikke skulle sees. Kan hende var det bare ei vanlig elektrisk jordledning. Jeg husker likevel at jeg syntes det var dumt at ledninga var festa slik like ved vannkranen. Tenk om tyskeran kom, og om de skulle drikke fra springen… Forresten tror jeg ikke jeg såg en eneste tysker mens vi var i Skipnes. Krigen var liksom ikke der.
Radio eller ikke, Josef var nå i alle fall alltid godt orientert om krigen og om hva som ellers foregikk.
«Fred !»
Jeg glømmer aldri 8. mai 1945. Og selv om jeg for alt i verden ikke vil unne noen å oppleve krig, skulle jeg ønske at alle generasjoner fikk oppleve en fredsdag slik vi opplevde den, 8. maidagen i 1945.
Sammen med noen andre unger dreiv jeg å lekte på veien mellom rorbuene og huset til fru Øynes (lærerinna). Brått gikk døra til butikken opp, og ut kom Josef Pedersen som brølte og ropte som en gal: «Herre Gud det e fre’! Krigen e slutt! Hør dokker? Hør dokker ?» Så svingte den svære mannen seg over rekkverket på trappa og hoppa en hel etasje ned på veien, alt mens han dansa rundt og ropte og skreik. Vi fatta vel ikke helt rekkevidden av det han ropte ut, men at han Josef var blitt steine gal, det var vi sikker på.
Etterpå var alt bare latter, norske flagg. Masse norske flagg, bløtkake og glede.
Så ble det farvel til Skipnes, til livet som «evakuert» og farvel til tidenes mest hjertevarme flyktningemottak.