Av Rolv Jørgensen Seternes
RUSSEREN SOM RØMTE FRA KRIGSFANGELEIREN PÅ SKJERVØY HØSTEN 1944 FØRTE TIL EN STORSTILT TYSK LETEAKSJON, OG TIL EN DRAMATISK KRIGSOPPLEVELSE FOR MEG SOM DA VAR 6 ÅR GAMMEL
Høye stemmer og spark i bislagdøra, fikk meg våken. Mor og de andre sto alt ute i bislaggangen og var i ferd med å låse opp. Låse opp er vel forresten ikke rette ordet. Dørene på Seternes var aldri låste i vanlig forstand, men denne kvelden var dørene ettertrykkelig stengte både med ekstra kroker og plankebiter.
Det var litt ut i kveldninga og jeg skulle vel egentlig ha vært i seng. Nå hadde det nok dradd ut med kveldsstellet så jeg hadde likegodt krølla meg sammen og sovna på kjøkkengolvet med katta i armene. Forvirra såg jeg mot kjøkkenvinduet og fikk se at det var fullt av tyskere utenfor. «Åpen op, eller vi sprenge vindoan!», hørte jeg en rope på nylært norsk. Mor var redd i stemmen da ho forsikra dem om at ingen russerømling var gjømt i huset. Og at det jo var nettopp derfor vi hadde bolta igjen dørene så godt. Vi ønska ikke at denne «farlige» russen skulle bryte seg inn. En offiser som sikkert så at mor var redd, skjøv skrikhalsen til side og beroliga mor med et «kaine angst». De skulle så visst ikke bryte seg inn, men tvert om være raske til å komme og hente den farlige forbryteren dersom han skulle dukke opp.
Hun måtte bare holde ham fast så lenge. Han demonstrerte på fjortenåringen Roald hvilke grep hun kunne bruke. Og dersom han ikke klarte det selv, ville i alle fall storesøster Ruth være sterk nok.
Far var borte på fiske eller anna arbeid, og da de skjønte at mor var alene med oss ungene, og at det neppe var noen russer i huset, prøvde de seg med spøk og latter før de gikk sin veg.
Det hele hadde begynt tidlig på ettermiddagen. Gunvor og Roald tror jeg det var, kom heim fra skolen og kunne fortelle at en russer hadde rømt fra fangeleiren på Skjervøy, og at han var kommet seg innover til Kågøya hvor han hadde vært innom folk i Taskeby for å få mat. Han hadde sikkert planer om å komme seg over til fastlandet og inn mot Sverige. Noen hadde sett et menneske i høydedraget mellom Taskeby og Seternes denne dagen, men på en så fin septemberdag kunne det også være tyttebærplukkere de så. De eldste av søskenene mine hjalp mor med å stenge for dører og vinduer. Som sagt var stengte dører ellers uvanlig og nærmest et ukjent begrep på Seternes. Men om rømlingen kom seg inn og gjemte seg i huset eller fjøset, kunne det få alvorlige følger for oss om han ble funnet. Det ville nok bli vanskelig for mor å få tyskerne til å tro at han ikke hadde fått hjelp av henne.
Som 6-åring prøvde jeg vel å finne ut hva som egentlig foregikk, og hvor farlig situasjonen var. Jeg såg at mor og eldre søskenene mine var redde, og inntrykket ble ytterligere forsterka av den hektiske aktiviteten som oppstod omkring stengningen av dører og vinduer i inn-og uthus. Dette at det var en russefange løs, virka ekstra nifst og farlig. Jeg hadde på en måte blitt vant med tyskerne. De var grønne menn med gevær som kunne være farlige, men som oftest såg vi dem bare fare forbi langs fjorden. Enten i store diseldrevne landgangsbåter, («snorke» som vi kalte dem fordi de laga en umiskjennelig snorkelyd), eller stående tett i tett ombord på fiskeskøyter de hadde lagt beslag på.
«Krigen» dro liksom alltid bare forbi Seternes. Unntakene var selvsagt de gangene det var razzia og de kom for å leite etter radio eller våpen. For ikke å snakke om da de seinere på høsten i 1944 kom og henta alle husdyra vi hadde. Da skjøt Ole Kristian og Roald på tyskerne med pilgevær de sjøl hadde laga. Jeg var livredd for at tyskerne skulle bli sinte og skyte igjen, men de bare flirte og vinka bom, alt mens de dro kyr og sauer nedover mot fjæra. Vi hadde alle et personlig forhold til hvert enkelt av disse dyra, men nå måtte vi bare stå der, sinte og fortvilte å se på at dyra ble frakta vekk. Jeg tror ikke pilene var ment som spøk fra vår side.
Denne kvelden var krigen kommet så farlig nær, men jeg er ikke sikker på om det var tyskerne eller den farlige russefangen jeg var mest redd for. Gjennom mor hadde jeg fått inntrykk av at russerne, eller «bolsjevikene», som hun sa, var et fælt folkeslag. Dette hadde sikkert sammenheng med hennes finske bakgrunn og hennes sympatier for Finland i krigen som pågikk mot Sovjet, og hvor tyskere og finner ulykkeligvis sloss på samme side. Og selv om de tyske soldatene nå var dradd sin veg, lå liksom redselen og uhyggen igjen på hele gården.
Det tyskerne aldri fikk vite, var at rømlingen hadde vært innom og fått mat av mor tidligere på kvelden. Mor hadde regna med at han kom, så hun var på en måte forberedt. Vi visste at han hadde fått noe mat i Taskeby. Men hva skulle mor gjøre om han kom utover til oss og var sulten? I det hele tatt var det jo meningsløst at han var her ute på halvøya. Han skulle sikkert over til fastlandet, så da burde han heller gå innover mot Maursund for så å bli satt over til fastlandet derfra.Mor fortalte etterpå at hun var glad for at Roald advarte henne mot å gi rømlingen det hele brødet hun hadde henta fram. Det kunne blitt farlig om tyskerne fanga han før brødet var spist opp. I stedet fikk han noen brødskiver som han måtte spise opp mens hun så på. Etterpå viste hun han grønnsakåkeren og gjorde tegn til at han bare kunne forsyne seg.
Så vidt jeg kan minnes var alle mine eldste søstre Jenny, Laila og Ruth hjemme akkurat da, og de gav sikkert også gode råd om hvordan mor burde forholde seg. Dagen etter hørte jeg soldatene si at jentene var så «bøse», så jeg forsto at de nok tok parti for russefangen, og at de gjorde hva de kunne for å vise soldatene hva de syntes om måten de for fram på.
Og det var først dagen etter. En dag med stille og fint høstvær at vi virkelig skulle få oppleve uhyggen på nært hold. Sigmund, Ole Kristian og jeg var sammen ute i båt og fiska, like ved land da vi fikk se soldatene komme igjen. Og nå var det sikkert flere hundre av dem. De kom som grønne maur fra alle kanter, og alle kom i retning mot Seternes. Straks vi kom i land, ble vi henta inn. Vi minste fikk ikke lov til å se ut, men av kommentarene fra Jenny, Laila og Ruth visste jeg likevel hva som foregikk ute på tunet. Alle tre jamra seg høylytt over det de så: «Herre Gud, nå slår de han i hjel!», husker jeg en av dem sa. Etter på fikk jeg vite at soldatene hadde funnet rømlingen like bak berget, nord for huset vårt. Nå dreiv de og slo på han med geværene, og ellers slo og sparka de stakkaren hvor de traff. Etter at det hele hadde roa seg ned og de fleste soldatene var trukket tilbake, kom noen av den lille vaktstyrken som var igjen for å passe på fangen, inn på kjøkkenet. Ute ved bislagveggen satt fangen og ble passa på av to av soldatene. Best husker jeg en av tyskerne. Han var litt eldre enn de andre, og han såg ganske snill ut. Dessuten gav han oss «Bon-Bon» sukkertøystenger som vi ungene fikk bite av etter tur. Å, så himmelsk godt det var! Sukkertøy var jo ellers ikke å få under krigen, så det var nok lett å bli populær hos oss ungene når man kunne friste med slike godsaker.Først satt denne soldaten inne på kjøkkenet sammen med de andre. Han bød fram sukkertøystanga, og etter tur skulle vi minste fram og bite. Da turen kom til meg, ble mor klar over hva som foregikk. Ho snudde seg sint, mens ho trampa i golvet og nekta oss å ta imot. Ho mente vel at de ikke bare kunne komme inn her og kjøpe seg vennskap hos oss med sukkertøy, etter den oppvisninga de nettopp hadde gitt ute på tunet. Soldaten reiste seg og gikk ut, og da jeg like etter kom ut på trappa, såg jeg at den voksne mannen satt og tørka av seg tårer.
Jeg husker ikke helt hva som hendte videre, men jeg tror nok sikkert jeg fikk sneket til meg noen sukkertøy av en eller annen likevel.