Forhandlinger om nordområdene

Av Ole Kristian Jørgensen

Forhandlinger med russerne om nordområdene er ikke noe nytt, men tidligere forhandlet de bare om landområder, selv om de også kom inn på retten til å fiske. I de senere år har det som kjent vært forhandlinger om sjøområdene.

Heller ikke i forhandlingene mellom Russland og Danmark – Norge, som kom i stand på Kola i 1592, kunne partene dokumentere at de hadde rett til dette området. Christian IV utsendinger brukte handelsmenn fra Bergen og Trondheim som sannhetsvitner, men den russiske utsendingen, Fedor Johannovitschs fortalte følgende samiske sagn, som russerne hadde tatt som rettesnor for sin rett til å skattlegge nordområdene:

”I gamle dager da Karelen og Divatraktene var Novgorod underkastet, levde der en mektig mann eller godsbesitter som het Walit eller Warrent. De novogorodiske posadniker overdro til denne Walit regjeringen over hele Karelen. Walit som ønsket å øke Novgorods besiddelser, dro til den murmanske kyst for å berike landet. De forskrekkede murmanerne kalte til njemetski (nordmennene) men de kunne ikke yte noen forsvar. Walit slo dem ved Varenga, for han var en stor kriger og hærens venn. Senere bosatte han seg på en øy som da kaltes Schalim (Salimozoro i Orafjorden). Nordmennene ble nøtt til å overlate til Walit hele lappland like til Jvgei (Lyngen). Fra denne tid ble lappene skatteskyldige til Novgorod og de moskvaske storfyrster.”

(Gjengitt etter oversettelse av den russiske forfatter Weretschagin, O.A. Øverlands Norgeshistorie.) Om hendelsen betegnes som et sagn, så var Walit ikke en sagnfigur. Han ble begravet, da med det kristne navnet Wasilij, i Frelserens kirke i Kexholm.

Hvis denne historien hadde blitt godtatt av Christian IV s forhandlere hadde alt nord om Lyngen vært russisk. Området var fra før betraktet som et russisk-norsk fellesområde.

Forhandlingene med russerne kom i skyggen av en ny situasjon fordi Sverige gjorde et uventet framstøt for å tilegne seg de samme områdene. I første omgang endte dette som et nytt svensk-norsk fellesområde i Lappmarken. En del av den samiske befolkning ble dermed beskattet av både russerne, svenskene og nordmennene. Svenskene krevde altså samene for skatt mellom Tysfjord i sør til Varanger i nordøst. I 1595 fraskrev imidlertid russerne sine skattekrav vest for Varanger, og grensen til Russland ble i praksis fastlagt da, selv om det formelt skjedde mye senere. (1826) Svenskene tapte en viktig grensekrig med Danmark – Norge i 1613 og seiersherrene kunne langt på vei bestemme hvor grensen skulle gå.

Kampen om herredømme over Sameland, (Finnmarken) førte til mye stridigheter mellom Rusland, Sverge og Danmark/Norge, men etter lange grensebefaringer og forhandlinger ble det dansk/norsk- svenske fellesdistrikt delt i 1751. I 1826 ble grensen mellom Rusland og Norge trukket opp i det område som tidligere hadde vært et norsk- russisk fellesdistrikt. Den nordlige del av Kolahalvøya som inngikk i dette fellesdistriktet ble fra da av rent russisk. Danskekongen etablerte etter hvert en slags offentlig administrasjon i det tidligere sameland, som fra nå av ble erklært som Norsk.

Forhandlingene med Russland tok den gangen 234 år, og da er vel ikke forhandlingene om delelinjen i Barentshavet, som tok snaue 40 år, ikke så avskrekkende.

Legg igjen en kommentar