Av Rolv J. Seternes
Nest etter vårtegn som setting av rogn-kjeksgarn og tareskjæring, var nok fesking med heimelina et sikkert varsel om at sommaren nærma seg. I uttrykket ”heimelina” ligg nok ikke bare det at det var ei kort lina (ca 200 ongla), som man feska med på grunt vatten et kort stykke utafor støa heime, men at det også va en sjanse for smågutan til å tjene seg lommepenga, i godværsdagan på slutten av vinteren. Kanskje håpa man å få råd til ei ny bokse før sommaren, eller kanskje også nye sko om man va heldig og gjorde et par gode sjøvær. To hundre ongla er forresten forferdelig mange, når man betenke at det på kvær einaste ongel skulle krøkes på en bit sild, eller anna agn. Eller når kvær einaste ongel i sin tid måtte renskes for agnresta før den blei tredd tilbake på linklaven og hengt bort; klar til neste sesong. Å egne frossen sild var forrresten en både kald og vanskelig fornøyelse, men enda verre var det når man skulle egne med leiremakk. Du stakk liksom næven ned i et ormebol, og fra agnbøtta henta du opp en heslig monster-makk, som sprella i nokka som måtte være dødsangst. Så va det å få den sleipe faanskapen inn på ongalen, mens gørra rann. Nei da var det tross alt meir reinslig med agnsild.
Heimelina eller smålina blei setta langs land, sånn omtrent litt utafor marbakken, men i god avstand fra rognkjeksgarn og havsjødrag. Her kunna man i prinsippet få alle slags fesk, men helst torsk, hyse og steinbit. Var man riktig heldig kunne det også slenge på ei småkveite. –Fin matfesk som man fikk godt betalt for i feskematbutikken på Skjervøy.
Etter at lina var satt ut, skulle den stå til neste dag, og i mellomtida fikk man bare gå rundt og se for seg kossen havets rikdomma bare strømma til og beit seg fast.
En gang fikk vi gruelig masse steinbit og i tillegg et ti-talls småkveite. Steinbiten va en lumsk jævel som gjerne beit av en finger, eller omså heile handa, vesst han slapp til. Så det gjalt å passe seg. I den tida var man forresten nøye med å skille mellom mat-steinbit som va rød i kjeften og den andre; kreatur-steinbiten som va grå i kjeften. I dag gir man jo blanken og et aill steinbit uansett. Eg nemte så vidt småkveita. Humøret steig for kver småkveite som rolla inn over rekka. Sånt blei det penga av.
Etter at fesken va sløyd og stelt, ble det levering til ”Fiskematforretninga” på Skjervøy. Kontroll, veiing og oppgjør gikk greit, men vi følte at det gikk litt på verdigheta laus, da Johannes Solheim, den skøyeren, i tillegg til antall kilo steinbit som va skrevven på salgsseddelen, hadde prestert å kalle kveita våres for ”kveiterogn”.
Bilde fra internett