Av Astrid Synnøve Eriksen
Mine første erindringer skriver seg ikke fra Seternes, men fra Skipnes i Vesterålen hvor jeg var evakuert sammen med søsken, mor og far. Jeg har et vagt minne om Josef Pedersen og hans butikk hvor Georg og jeg freidig stakk innom for å få ”havregryn og sukker uten penga”. Datidens snop, som for oss smakte bedre enn allverdens seigmenner og all annen tannpinmat som finnes i dag. Pedersen som var en gomodig mann, og snill mot oss ”husløse” stakk til oss godterier i ny og ne, og vi måtte jo spørre etter havregryn og sukker uten penger etter som vi jo slett ikke hadde penger til godterier, men det var jo en ærlig sak å spørre…….
Vann over haue
Noe annet og langt mer dramatisk skjedde da jeg bokstavelig talt datt i havet. To og et halvt år gammel skulle og ville jeg dra etter mamma og pappa som en fin vårsøndag var reist til kirke på Øksnes. Dette kunne bare skje med båt. En kjekk guttunge, Hjalmar Kristiansen, (sønn av Hilmar og Kristianna) bød seg galant å føre meg over. Men akk, allerede som 2-3-åring skulle man få erfare hva svik kan føre til. I det øyeblikk jeg entret båten (hjulbeint og rund) skudde han fra, og jeg plumpa uti. Rett ved kaiputa riktignok, men jeg var helt under vann (det er jeg sikker på)! Hvem som hylte mest, jeg eller de andre, vet jeg ikke, men hjelpen kom! En for meg stor og svart gubbe som hette Martin (ble det fortalt) iført devoldsgenser, svart vadmelsbukse, trebotninger (klompa) og selvfølgelig kasjettlue kom trampende over kaia, røska tak i ungen og dermed var jeg berga.
Sommeren på Hakstein
Det neste jeg husker var fra vårt opphold på Hakstein. Jeg var nå fylt 3 år. Jeg ser for meg hytta vi bodde i. Avle’s seng som stod på veranda, løvhytta hvor ”Dundra” svenskekua hadde sommerhus, og de to rommene i hytta, stua og kjøkkenet som gikk på tvers av stuas lengde. Størrelse i m2 vet jeg ikke, men det husker nok de som er eldst. For en 3-åring virket i allefall stua stor og god. Vi var vant til å bo tett på hverandre, så for meg var det normalt
Orkanen
Vårt opphold på Hakstein var så visst ikke uten dramatikk det heller. Ei natt utpå sensommaren blåste det opp til storm, som i kastene gikk opp i orkan styrke. Selve stormen husker jeg ikke noe av, men i ettertid er det blitt meg fortalt at stormen tok motorbåten vår, og at de dagen etter kunne kjenne smak av sjøsalt på hyttevinduene helt der oppe på toppen av øya.
Den stille dagen …
Om jeg ikke husker stormen, så husker jeg derimot godt en anna dag. En dag da alt var så forferdelig stille……….
Alle snakka lavt. Vi unger måtte ikke bråke. Og da en mann med stor skinnveske/koffert kom til oss, ble vi alle sammen sendt på det bitte lille kjøkkenet. Da husker jeg at jeg merka at kjøkkenet var trangt. Jeg minnes ikke alle som var der da, men jeg minnes alvoret som prega alle, og jeg tror nok jeg forstod at noe ”farlig” kunne skje. Denne angsten som tydelig kunne føles, har brent seg fast i minnet. Senere har jeg fått vite at mor hadde gjennomgått en operasjon på hyttebordet i stua! Hun hadde blødninger og legen måtte der og da foreta utskrapning. Det stod om liv. Velsigna den legen! Alt gikk bra!
Tilbake til Seternes
Høsten 1945 stod lillestua på Seternes ferdig, og vi flytta heim igjen. Det var ikke store stua denne heller, men den var vår og jeg tror vi barna også følte stolthet over selv å eie noe igjen. Når vi kom inn i huset var det først et vindfang, og innenfor der, spiskammerset som bare mor rådde over. Der oppbevartes rosinene, sukkerbitene og alt det vi barn syntes var godsaker i den tida. Til høyre for vindfanget gikk vi direkte inn til kjøkkenet som i likhet med alt annet inneholdt minimum av det vi kunne klare oss med. Likevel tror jeg alle var fornøyd. I alle fall visste ikke jeg av noe bedre. Stua, som var neste rom, tror jeg var litt mindre enn kjøkkenet og fra den gikk det trapp opp til loftet. Det jeg kan huske av møbler i stua, var et stort bord som pappa sjøl hadde laga, og noen stoler samt et skatoll. Muligens var det også en divan der, men det er jeg ikke sikker på. Trappa opp til loftet var bratt med smale trinn. Georg utviklet en teknikk for å komme seg hurtig ned, og som jeg misunte han: Han stod på hælene og raste nedover. En effektiv måte når en skulle være først, og han var alltid av den snare typen. Må jo også ta med at vi hadde brønn i kjelleren, og fra ei luke i kjøkkengulvet med en liten stige ned til jordgulvet, var det nærmest for ”innlagt vann” å regne. Ofte stod denne luka åpen når noe skulle hentes fra kjelleren; melk, vann, poteter osv. og ”Georg den snare” var vel mer enn en gang på hode ned i kjelleren. Heldigvis var det ikke så lang ned, han kom aldri med et kny, men jeg tror nok hardhausen merka fallet.
Stormonsen
Fra den første tida etter hjemkomsten minnes jeg ikke helt alle ting som skjedde, heller ikke hva vi hadde av dyr på gården utenom Dundra. Katter hadde vi støtt, og jeg tror den første vi fikk var ”Stormonsen”. Han var, som navnet sier, stor og var brakt til gårds av Gunvor, som alltid tok seg av de forsømte og hjemløse. Slik var det også med Stormonsen. Han var og ble en villkatt som streifet rundt, men hadde også evnen til å nyte alle de goder som han kunne få hos oss. Melk, fisk og ikke minst husly i dårlig vær. Han var en personlighet, og jeg tror han var en meget klok herremann. Det skal finnes et bilde av han og meg, hvor jeg som treåring nesten forsvinner bak det store dyret. Han levde i mange år. Ofte når han var på vift og hadde vært borte lenge trodde vi han var blitt borte for godt. Men nei, mons kom vandrende tilbake etter mange måneders fravær. Litt redusert, med revne ører osv. men ellers den samme gamle. Etter ”Stormonsen” hadde vi utallige katter på Seternes, men det er ingen jeg husker så godt som han…..