Av Jenny Annie Nilssen
Når jeg nå går over 70 år tilbake i tida, føler jeg vel at minnet har bleka ut mange detaljer i det som jeg dengang opplevde som 3-4 åring. Det er vel også vanskelig å tidfeste de erindringene man sitter igjen med etter så lang tid, men jeg skriver det nå ned slik jeg husker det.
Taskeby
Jeg var 3-4 år da vi flytta fra Taskeby til Seternes; i og for seg en dramatisk hendelse i et så ungt liv. Jeg kan ennå se for meg mange ting som hendte den dagen, det har liksom brent seg fast i minnet. Tydeligst i erindringa står likevel det faktum at jeg skulle reise ut til Seternes i båt! Skrekk og gru! Vel nok var jeg kanskje for liten til å gå den steinete og kronglete veien (den var jo ikke så god som i dag), men tanken på å skulle i båt, gjorde meg vettskremt. Årsaken til at jeg var blitt «sjøredd» kan nok tilskrives diverse trollunga i Taskeby. De hadde tatt meg med ut i en robåt og rugga den så kraftig at jeg for all fremtid hadde bestemt meg for å gi opp alt som hadde med sjøen å gjøre. Det å skremme småunger var forresten en utbredt sport, ikke bare blant unger, men også blant mange voksne på den tida. Når det gjaldt denne turen til Seternes, men jeg var nå ikke helt trygg på at de ikke ville lure meg, likevel. I stedet fant jeg på en utvei; jeg ville søke nødhavn hos Trostein Heggelund! Og så fort de små beina mine kunne bære meg, la jeg i vei innover fjæra. Likevel ble jeg fort innhenta, og da jeg skjønte at «spillet var tapt», spurte jeg så pent jeg kunne om jeg ikke kunne få ta bare en liten tur til han Torstein. Av en eller annen grunn ble jeg ertet med dette mange ganger gjennom hele oppveksten.
Seternes
Mitt første møte med Seternes husker jeg lite av. Jeg går ut fra at panikken omkring båtturen overdøvet alle andre inntrykk. Jeg husker likevel at kua (eller kyrne) hadde fått sitt første provisoriske fjøs. Samme høst (tror jeg) ble det bygget permanent fjøs. Vi ungene hadde morro av å balansere på golvbjelkene, og selvfølgelig datt jeg ned i kjelleren og slo meg forferdelig hardt mot steingolvet. Minnet fra det fallet har jeg ennå; det ble et merke i panna som vises ennå 60 år etter.
9.april 1940
Den neste store overskrifta i minnet mitt, er 9. april 1940. Jeg var 11 år da, og natta til 9.april hadde jeg en merkelig drøm. Et tysk fly ville trenge seg inn gjennom døra til huset vårt! Alle detaljene i drømmen står ennå helt klart i minnet. Jeg fortalte mor om drømmen straks jeg sto opp, og selv om også hun syntes drømmen var nifs, var det jo «bare en drøm». Først senere på dagen fikk vi høre at landet var blitt hærtatt den natta. Mor minte meg mange ganger senere om den drømmen.
Årene som fulgte fram til 1945 handlet stort sett om å overleve. Vi ungene hjalp til på gården (nesten som voksne). Vi dyrka poteter og grønnsaker, stelte dyr og kara ull, stoppa og lappa. -Herre Gud som vi stoppa og lappa! Huset var fullt av gutter som sleit hull på alt som var, og nytt tøy fantes jo ikke. Jeg tror forresten det var klær og skotøy vi mangla mest i krigsåra. Det meste av maten dyrka vi jo på gården, og fisk var det nok av på Seternes (da som nå), så sulta gjorde vi aldri.
Brødmelet var derimot nærmest ei ulykke, og dertil måtte det spares på. Jeg minnes ennå mors fortvilelse hver gang hun tok ut av ovnen de ferdigstekte brødene sine. Som alt anna måtte melet drøyes ut, og deigen ble tilsatt betydelige mengder poteter og kokt fisk. Resultatet ble gjerne store, tunge kladasker som var en blanding av deig og plukkfisk med skorpe på. Og dette skulle også skjæres opp til skolemat!
Så kom høsten-44 da vi fikk den store «familieferien». Vi drog til Vesterålen, til Skipnes. Alt det gamle på Seternes ble sletta ut. Dyra tok tyskerne før vi reiste, og etter at vi var reist brente de rubbel og bit av husa. En eneste forkulla tre-
stokk fant vi igjen i branntomta da vi kom tilbake sommeren 1945.
Men familieferien fortsatte på en måte likevel. Vi flytta inn i N.Rasch si hytte på Hakstein, og bodde der til seint på høsten da vi kunne flytte inn i det første, provisoriske huset på Seternes; bare 11 år etter at vi gjorde det første gang. Selv om huset var lite, var det bygd av fint høvla tømmer. Og etter at det permanente huset ble bygd i 1951, ble gammelhuset stående tomt. Torbjørn og jeg fikk senere overta huset, og vi rev det ned og flytta det til Rotsund hvor det står ennå.
Storm og forlis
Mens vi bodde på Hakstein rakk vi å få oppleve den første høststormen. Det ble sagt at den hadde orkan styrke, og det tror jeg så gjerne. Det var en tøff opplevelse. Sjørokket sto over den høge øya (det var salt på vindusrutene på hytta), og da dagen grydde, så vi at båten til Avle var tatt av uværet. Det var en fin motorbåt som vi hadde berga med oss fram og tilbake fra Vesterålen. Tapet av båten føltes tungt for oss alle.
Jeg kan ellers huske flere slike storstormer utover i 40-åra. Best husker jeg likevel da Sandvåg-sjarken «Knut» forliste ved brattlandet mellom Lille-Hakstein og Eneset. Dette var så vidt jeg minnes 2.april 1946. Mor og Roald sammen med 9 andre sambygdinger, var med båten. «Knut» kom fra vanlig handelstur på Skjervøy og skulle på veien til Sandvåg, innom Simavåg med noen passasjerer. På veien innover, blåste det opp med snøbyger og stor sjø. Slepetauet til båten de hadde med, kom i propellen og «Knut» rak inn på skjæret hvor den ble stående fast.
Teodor Reiersen fikk senere gullklokke som hedersbevisning for sin innsats ved redningen av alle de som var med. Han svømte i land fra holmen og slet seg gjennom djup snø fram til Sandvåg slik at redningsfolk kunne varsles. Det var ikke telefon i Sandvågen på den tida, og Inga Reiersen måtte i uværet ta seg fram på ski til Simavåg, hvor de fikk ringt til Skjervøy. Alle passasjerene ble reddet av redningskøyta og Skjervøy-kutteren «Kyrre», men sjarken «Knut» var tapt for alltid. En annen som kanskje også burde hatt en medalje for sin innsats den stormnatta, var vel nettopp Inga, som langt fra var noen ungjente da dette hendte.